Freden er dypt begravet i ruinene på Gaza

«Hjem» er nå et punkt på kartet og et vidstrakt område av aske og massegraver, skriver Mustafa Can om Gaza. Foto: Abdel Kareem Hana, AP/NTB

Ingen forsoning overlever uten rettferdighet.

Det blir sagt at det skal bli fred i Gaza. Bombeflyene har stilnet, skarpskytingen mot barns hoder har opphørt, og mennesker leter etter rester av levd liv i ruinene.

Diplomater poserer i Sharm el-Sheikh, og overskriftene forteller at avtalen er i havn. Det handler om våpenhvile, bistand og gjenoppbygging.

I praksis skriver man en epilog før fortellingen i det hele tatt er avsluttet – og aksepterer en pause i volden i stedet for et oppgjør med den.

Først blir et folk sprengt tilbake til førmoderne tid, så inviteres det inn til forhandling om sin fremtid på vilkår diktert av dem som slapp bombene.

Tar til orde for taushet

På bordet ligger en 20-punktsplan som lover orden: en avradikalisert sone, en arabisk ledet sikkerhetsstyrke, et teknokratisk forvaltningsorgan. Det er en plan som tar til orde for taushet, ingenting som muliggjør krav om at det blir tatt ansvar.

«Fred» er altså en konferanse der vestmakter og gulfstater – de som politisk og militært har støttet krigen – nå poserer som arkitekter for «gjenoppbygging» og utveksler håndtrykk overfor den landstripen de har bidratt til å ødelegge.

Det kalles normalisering: et Gaza som bare tillates å puste så lenge det ikke forstyrrer handelsstrømmen, der bevegelsen av varer og mennesker fremdeles blir styrt utenfra mens rettsløsheten består, siden okkupasjonen, som Israel ikke vedkjenner seg, aldri opphører.

Ordene avslører seg selv: avradikalisering i stedet for rettsprosess, utenlandsk sikkerhetsstyrke i stedet for politisk representasjon, ingen tvangsfordriving i stedet for garanterte livsvilkår.

«Hjem» er nå et punkt på kartet og et vidstrakt område av aske og massegraver. En hjemkomst som ender under en ny teltduk, ikke over ens egen dørterskel.

Overformynderi

Rettsprosessene er blitt frosset mens vestlige land og gulfstater kalles katastrofen til «gjenoppbygging» – fortsatt kontroll via spesialsoner, internasjonale fond og et utpekt palestinsk styre uten demokratisk mandat, innelåst i Donald Trumps og Tony Blairs overformynderi over Gazas fremtid.

Krigen bytter bare scene: Våpenleverandører blir entreprenører, bombefly erstattes av sementselskaper, og makten forblir i de samme hendene.

Ingen får tilbake hjemmet sitt som lovlig eiendom, ingen får noen erstatning for tapet, ingen sperringer hindrer gjerningsmannen fra å bli byggherre.

Etterforskning av krigsforbrytelser erstattes av rehabiliteringsprogrammer der palestinere ikke anerkjennes som ofre, men blir redusert til et sikkerhetsproblem som må avprogrammeres. Domstoler skiftes ut med algoritmer og masseovervåking. Mennesker blir forvandlet til datapunkter i en digital orden der kontroll pakkes inn som trygghet.

Når gjerningsmannen flytter fingeren fra avtrekkeren, forventes det at både kritikere og ofre takker for nåden. Med den logikken blir rettmessig kritikk ikke et uttrykk for samvittighet, men ekstremisme.

Expressens Patrik Kronqvist skriver at aktivister burde juble for freden – som om vitnene til en to år lang TV-sendt nedslakting skulle reise seg og applaudere bare fordi overgrepet for en stund har stilnet.

Og i en leder i Svenska Dagbladet – avisen jeg selv medvirker i – står det at «utsiktene til fred og utvikling ser lysere ut enn på lenge» siden Israel «holdt fast ved sin strategi og sine krigsmål».

Når lederen hyller landet for å ha stått fast ved krigsmålene, ser den bort fra israelske politikeres og ministres utallige og ekstreme uttalelser, som jo er en del av det samlede bildet.

En fred definert av den maktfullkomnes disiplin: tusenkilosbomber som orden, underkastelse som harmoni, hundretusentalls døde og sårede som forvaltning.

Det er logikk verdig en folkemordsapologet.

Den nye avtalen presenteres som et gjennombrudd, men berører ingen av grunnspørsmålene: okkupasjonen, den rettsløse blokaden, flyktningenes status, kontrollen over gjenoppbyggingen, den juridiske ansvarsfriheten.

Uten et oppgjør med selve systemet forhandles det om mennesker som poster i et balanseregnskap – gisler mot fanger, etterlevninger mot tidsplaner.

Beskytter Netanyahu

I det hele tatt å stille spørsmål om hvem som utpeker den styrken som kalles sikkerhetsgarantist, og hvordan den «teknokratiske komiteen» utnevnes, vekker irritasjon blant de regjeringene som beskytter gjerningsmannen fra rettslig behandling. Berlin lover Israels statsminister Benjamin Netanyahu immunitet, i London truet utenriksministeren privat med å trekke tilbake alle midler og forlate Den internasjonale straffedomstolen (ICC), i Washington møter ICC direkte sanksjoner og politisk press, og i Paris sies det at rettsprosessen har et «uheldig tidspunkt».

Men hvilket rom i dette teateret er satt av til bevis, innrømmelse og dommer?

Man kan tilgi mennesker at de vil tro på ordet fred. Etter to år med ubarmhjertige bilder lengter også kynikeren etter stillhet.

Men stillhet er ikke rettferdighet. For palestinere har «stillheten» i årtier betydd følgende: permanent beleiring, oliventrær som rykkes opp, nattlige raid i private hjem, barn som blir skutt ihjel på vei til skolen, fiskere som blir jaget fra havet, mennesker som blir pågrepet uten anklage og i år etter år holdes fanget uten rettergang, og hjem som blir jevnet med jorden.

Og lenge før terroren 7. oktober ble den israelske hverdagen trukket inn i militarismens logikk med en akselererende avhumanisering av palestinerne.

Etter Hamas’ massakre har uforsonligheten spist seg dypere inn i de brede folkelagene: Militsgrupper ble bevæpnet, og mediene normaliserte ekstremismen, renset bort Gaza fra skjermen og ble del av en veloljet statspropaganda om Israel som alene i en fiendtlig omverden.

I denne beleiringsmentaliteten blir alle ord om kompromiss et svik. Annerledes tenkende blir jaget fra katetrene, og fredsaktivister angripes, pågripes og sparkes fra jobben.

Til tross for stadig flere soldaters fortellinger om lovløshet – der sivile palestinere blir poeng, ikke liv – er folkemordretorikken blitt gjentatt av regjeringen uten nevneverdig motstand. Da gatene i Tel Aviv til slutt ble fylt av protester, hadde Gaza lenge vært et tilintetgjort samfunn.

Israel har ikke vendt om mot forsoning. I brede folkegrupper er viljen til palestinsk rettferdighet liten, og 85 prosent av jødiske israelere ser ingen mulighet for fred innen overskuelig tid (undersøkelse fra mars 2025, red.anm.), og stemmer som krever en fred bygget på like rettigheter, er forsvinnende få.

Ingen er stilt til ansvar

Freden er dypt begravet i ruinene på Gaza.

Når de som hjalp til med å administrere krigen, nå leder gjenoppbyggingen, fullføres sirkelen. Hva er det å feire når avtalen hviler på en økonomisk og geopolitisk ubalanse som krever lydighet snarere enn rettferdighet?

Fredsavtalen mangler det fundamentet enhver holdbar fred hviler på: ansvar.

Ingen er blitt stilt til ansvar for hvordan sult ble brukt som våpen, for ødeleggelsen, for de 67.000 umiddelbart drepte – omkring 186.000 totalt, inkludert indirekte dødsfall, ifølge det ledende medisinske tidsskriftet The Lancet.

Ingen forsoning overlever uten rettferdighet – bare glemsel forkledd som harmoni, en kollektiv demens for en verden som velger å leve videre med ubesmittede hender.

Historien har sett det før: i Algerie og på Balkan. Da rettferdigheten uteble, tok den kollektive hukommelsen domstolens plass.

Hvem ga ordrer, hvem leverte våpen, hvem ga sitt bifall? Når ansvaret ikke plasseres, vekker det raseri, da dømmer mennesker uten prosedyrer og nekter å glemme. Spørsmålene vender ikke tilbake som en vei til forsoning, men som opprør og radikalisering.

Det er egentlig overmodig å komme trekkende med hvordan en fred burde se ut. Spør palestinere og israelere i stedet. Moderate, konstruktive stemmer som forakter terror og okkupasjon og tar utgangspunkt i rettferdighet og folkerett, har eksistert lenge – de har bare talt for døve ører.

De sier: Først må våpen ha stilnet for godt og gislene bli frigitt umiddelbart.

En avtale som fortjener å bli kalt for fred, begynner ikke på kartet, men i menneskers liv. En eller to stater spiller mindre rolle om ikke rettighetene blir delt likt.

Virkeligheten på bakken må forandres på ordentlig: Okkupasjonen må opphøre i praksis, militær kontroll bli avviklet, og alle bosetninger må trekkes tilbake. Ellers er det ikke fred, bare nye ord for det samme apartheidsystemet og en pause i en krig som fortsetter i morgen.

Styret skal være sivilt og ansvar avkreves alle. En valgt, forent palestinsk ledelse får et tydelig mandat og prøves i frie valg. Mennesker og varer skal kunne bevege seg uten militære nykker, og gjenoppbyggingen blir ledet av palestinere – med beskyttelse av eiendom, erstatning og åpne anbud. Den som har begått overgrep, møter en kompromissløs domstol. Ingen går fri bare fordi uniformen har riktig farge.

Støtten til regionen, i form av penger og avtaler, skal betinges av målbare skritt mot nettopp like rettigheter, sivilt styre og slutt på militær kontroll.

Full støtte til ICC og FNs granskning – samme lov for alle, Hamas-ledere og israelske ledere likestilles. Ingen amnestier for grove forbrytelser.

Direktesendt folkemord

Hamas forsvinner ikke med bomber. Uten en kontrollert politisk vei utenfor våpnenes logikk – med kanaler også til fienden – står alt stille. Gjennom mange år har en farlig symbiose hersket, der et bevæpnet Hamas og en hardhendt israelsk politikk har gjort hverandre til «nyttig idiot»: Den ene siden blir den andres terroralibi i en evig dødsdans – mens midten blir kvalt.

Hvis ikke press fra omverdenen kobles til virkelige forandringer i hverdagen og et palestinsk, sivilt styre med mandat fra frie valg, kommer den fortsatte fornedringen bare til å fylle på med neste generasjon av Hamas.

Det er slik man bryter med volden uten å svelge urettferdigheter.

Så når noen spør hvorfor aktivister og kritikere ikke jubler:

Fordi døden ikke slutter bare fordi bombene gjør det.

Fordi det kreves en medløper for å kaste konfetti over massegraver og ruiner i et 750-dagers direktesendt folkemord.

Oversatt fra svensk av Håvard Syvertsen.