Frikort for de som voldtar?

Tønnessens resonnement gjelder også dersom Høiby blir funnet skyldig i flere voldtekter, inkludert sovevoldtekt. Dette omtaler han som at «en ung gutt har gjort dumme ting». Det er en grov bagatellisering av alvorlige overgrep.

Dersom medieoppmerksomhet skal fungere som straffereduksjon eller straffritak, innfører vi i praksis et nytt og dypt problematisk prinsipp: at hvorvidt et overgrep skal få rettslige konsekvenser, avhenger av hvor kjent gjerningspersonen er. Det betyr at utsatte må vurdere ikke bare hva de har vært gjennom, men også om overgriperen er offentlig kjent.

Åpen

For personer utsatt for sovevoldtekt, der bevisstheten er fraværende og kontrollen borte, er dette budskapet særlig alvorlig. De blir fortalt at deres overgrep i praksis kan veies opp mot avisoverskrifter, kommentarfelt og fotografer. At rettsstaten kan vike dersom gjerningspersonen allerede har hatt det «vanskelig nok».

Dette er ikke bare ulogisk. Det er farlig.

Straff handler ikke om hevn, men om ansvar, beskyttelse og rettferdighet. Å argumentere for at voldtekt ikke skal føre til straff dersom mediedekningen er omfattende, er å gi et prinsipielt frikort til alvorlig kriminalitet, så lenge overgriperen er kjent nok.

Tønnessen fremfører et kjent budskap. Det er ikke uvanlig at også overgripere strekker seg etter halmstrå i desperat kamp etter å plassere skyld og skam alle andre steder enn der den hører hjemme: hos den som velger å oppsøke mennesker som sover. Ikke for å beskytte, men for å bruke dem som leketøy for å tilfredsstille sine egne syke fantasier.

Som styreleder i Landsforeningen mot seksuelle overgrep vil jeg være helt tydelig: Voldtekter skal kunne anmeldes. De skal etterforskes. Og dersom skyld fastslås, skal de føre til strenge reaksjoner. Alt annet undergraver rettsstaten og sender et ødeleggende signal til dem som allerede har blitt utsatt for noen av de mest alvorlige krenkelsene et menneske kan oppleve.