Fungerer lovverket godt nok når det gjelder vold i nære relasjoner?

Hvem beskytter lovverket – den som blir utsatt for vold, eller den som utøver vold? Foto: Shutterstock

DEBATT: Vi må tørre å stille spørsmålet: Fungerer lovverket godt nok når det gjelder vold i nære relasjoner?

Altfor ofte ser vi det samme mønsteret. Den som er utsatt, må flytte. Den som er utsatt, må leve med voldsalarm. Den som er utsatt, må legge om livet sitt. Samtidig kan den som har utøvd vold, i praksis fortsette som før.

Det er ikke rett.

Vold i nære relasjoner er ikke enkelthendelser. Det er makt, kontroll og frykt – ofte over lang tid. Mange bruker år på å forstå hva de har vært utsatt for. Enda lengre tid på å tørre å anmelde.

Når de først gjør det, må systemet være på deres side.

Derfor må vi flytte byrden dit den hører hjemme.

Omvendt voldsalarm bør være hovedregelen i alvorlige saker. Det er gjerningspersonen som skal overvåkes og begrenses – ikke den som lever i frykt.

Kontaktforbud må brukes raskere og mer konsekvent. I de mest alvorlige sakene må vi også vurdere varige forbud. For noen handler dette om trygghet resten av livet.

Vi må samtidig styrke politiets innsats mot vold i nære relasjoner – også den digitale volden. Trusler, overvåking og trakassering skjer i dag via mobil og sosiale medier. Lovverket og politiet må være like til stede der som i den fysiske verden.

Og ikke minst; vi må se på foreldelsesreglene. Når vold skjer over tid, og når det tar mange år før noen er klare til å anmelde, kan dagens regler gjøre det vanskelig å straffeforfølge alvorlige forhold. Det svekker rettsvernet.

Dette er ikke symbolpolitikk. Dette er ansvarlig politikk.

Vi må som samfunn være tydelige på at byrden skal flyttes fra offer til gjerningsperson.

For samfunnet måles i hvordan vi beskytter de mest sårbare.