Funkiskamp er kvinnekamp

DEBATT: Likestilling har aldri bare handlet om kjønn. Det handler om retten til å bestemme over eget liv, bli tatt på alvor og behandlet som et fullverdig menneske – om sosial, politisk og økonomisk deltakelse.

Vi trenger en feminisme som rommer alle – også dem som bryter med funksjonsnormen. Foto: Shutterstock

Kvinnekampen har vist hvordan kropp brukes som begrunnelse for underordning. Kvinners kropper ble sett som mindre rasjonelle og mindre egnet for arbeid, politikk og makt. I dag rammer de samme mekanismene funksjonshemmede, kronisk syke og andre som ikke passer normen for den «riktige» kroppen.

Der kvinner før måtte underordne seg ektemannen, må mange i dag underordne seg kommunale vedtak, budsjettrammer, fagpersoner og fordommer. Retten til å bestemme når man står opp, spiser, hvor man bor og hvordan man deltar – selvbestemmelse over kropp og frihet fra tvang – er fortsatt til forhandling.

Stengt ute fra start

Kvinner kjempet seg inn i utdanning og arbeid for økonomisk selvstendighet, og for å kunne bruke evnene sine. I dag møter mange stengte dører fordi samfunnet ikke er bygget for ulike kropper. 80 prosent av landets grunnskoler er ikke universelt utformet, og 64 prosent av funksjonshindret ungdom faller ut av videregående. Manglende universell utforming, utilstrekkelig tilrettelegging, assistanse og funkofobiske arbeidsgivere fører – ikke overraskende – til lavere utdanning, mindre deltakelse og større økonomisk sårbarhet i liv som ofte er dyrere å leve.

Tilgang til rom har alltid vært makt. Kvinner ble holdt utenfor der beslutninger ble tatt. I dag stenges mange ute av fysiske, sosiale og digitale rom. Trapper, utilgjengelig transport, parfyme, manglende pauser, hvilerom, digitale løsninger, assistanse, tolk og rigide systemer gjør deltakelse umulig. Universell utforming er ikke et særkrav eller luksus – det er likestilling. En menneskerett.

Komplekst blir komplisert

Likestilling betyr også å få være hele mennesker – både sårbare og sterke. At man slipper å bevise sin verdi ved å være «sterk nok», « frisk nok» eller «selvstendig nok». Å trenge støtte og samtidig bidra er ingen motsetning, selv om det ofte oppfattes slik. Snarere er det en forutsetning.

Funksjonshemmede kvinner møtes med lavere forventninger til arbeid og deltakelse i samfunnet. De innvilges i snitt ti timer mindre BPA i uka enn menn og får færre hjelpemidler til aktivitet, flere til kjøkkenet. Mødre til funksjonshemmede barn sykemeldes oftere eller faller ut av arbeidslivet. De mister inntekt, pensjon, helse og sosialt liv fordi mors kropp og tid forventes å kompensere for manglende likestilling. Søkes BPA og hjelp, risikerer de melding til barnevern.

Struktur som skader

I møte med helsevesenet blir kvinner unødig funksjonshindret når vanlige tilstander tar for lang tid å diagnostisere og behandle, om kunnskapen finnes. Funksjonsvarierte kvinner får mindre lindring fordi smerten tilskrives kjønn og funksjon. Mange møter så store barrierer at helsehjelpen uteblir helt.

Atypisk fungerende er særlig utsatt for overgrep. Barn har tre ganger høyere risiko, og forskning indikerer at ni av ti autistiske kvinner har vært utsatt for seksuell vold. I psykiatrien mangler traumekompetanse, og reaksjoner på vold patologiseres og individualiseres. Den systematiske overrepresentasjonen av funksjonshindrede i fengsel og barnevern bør vekke politisk og faglig selvransakelse.

Selv om CRPD endelig er tatt inn i menneskerettsloven, står den faktiske likestillingen for funksjonsvarierte nesten stille. Trolig fordi det fortsatt anses som «naturlig» at noen kropper har færre muligheter enn andre. Kanskje fordi funksjonshemmede ennå ikke fullt ut anerkjennes som fullverdige mennesker? Eller fordi majoriteten antar at det gjelder få. Funksjonshindrede utgjør en femtedel av oss – verdens største minoritet, som hvem som helst kan bli en del av.

Likestilling koster. Ulikhet koster mer

Kvinnekampen har vist at likestilling ikke kommer av seg selv. Det krever bevissthet om undertrykkende mekanismer, aktive valg og samarbeid. Den koster – som ved storstilt barnehageutbygging – men gir gevinster for hele samfunnet. Det trengs ikke mer slapp velvilje. Det trengs penger. Når får vi en regjering som tar store nok økonomiske grep? Som slutter å la menneskerettigheter være kommunalt valgfag?

Likestilling handler om hverdager som fungerer uten massivt ekstraarbeid. Å delta uten å føre multiple kamper først. Å elske, arbeide, hvile, være trygg. Det er ikke radikalt å kreve det. Det er grunnleggende.

Derfor trenger vi en feminisme som rommer alle – også dem som bryter med funksjonsnormen. Særlig i en tid der autoritære krefter vokser. Når det i verdens rikeste land hevdes at likestilte liv er en ikke-bærekraftig «yngrebølge». Og når dramatisk få funksjonshindret globalt, især kvinner, får lære å lese. Da trengs en feminisme som ikke snur seg bort når kampen blir dyr eller krevende. Ingen er fri før alle er fri. Når vi river barrierer for noen, utvider vi rommet for alle.