«Ganske enkelt produksjon av klisjeer»

Med årets sommer­utstilling vil Blaa­farve­værket trekke frem kunstneren Hans Dahl. «Solskinns­maleren», som de kaller ham.

I over­gangen mellom 18- og 1900-tallet malte han bunads­kledde, smilende jenter i idyllisk vest­lands­natur, med fjell og fjorder badet i sol­skinn.

I utstillings­katalogen foldes det ut en rettferdig harme over hvor dårlig denne livsbejaende og velmenende kunstneren er blitt behandlet.

Han ble kritisert og ekskludert i sin egen samtid, og siden fullstendig glemt.

I katalogen fremheves det også hvor populær han var blant folk flest, og at han solgte svært godt – til og med til både keiser Wilhelm 1. og 2. av Tyskland.

Men hva forteller det oss egentlig? Og betyr det at han bør trekkes frem fra glemselen? Ikke slik jeg ser det!

Formel­preget

Blaa­farve­værket har nedlagt et stort arbeid med å samle sammen verk fra både fjern og nær. Det er en omfattende utstilling vi inviteres inn i.

Og der jeg vandrer fra maleri til maleri, ser jeg jo at Hans Dahl absolutt må til­kjennes en viss kompetanse.

Han er for eksempel ikke uten farge­følelse. Han vet også litt om hvordan han skal bygge en komposisjon. Ofte klarer han å skape en ganske tro­verdig opplevelse av dybde. Han bruker gjerne dramatiske diagonaler til å skildre mektige fjell i det fjerne.

Men jeg opplever at både fjell­formasjoner, trær og steiner er veldig formel­preget malt. De bærer ikke preg av at han har studert dem selv.

Det fremstår som rapporter som er forhånds­konstruert, og som han gjentar – igjen og igjen.

Det samme gjelder de glade budeiene.

Det ser ut som om det er den samme unge kvinnen, med det samme innsmigrende smilet, hver eneste gang.

Men det er særlig i brytningen mellom landskaps­skildring og figur­tegning at det kollapser rent malerisk.

Figurene bærer preg av å være malt i atelieret og plassert inn i den stor­slagne naturen. Ofte er land­skapet dust og uklart, mens figuren er malt med harde, ubrutte valører noe som gjør at de ser ut som om de er limt inn i sammen­hengen.

Ingen hjemme

Tross den nesten oppskrudde gleden som skildres i bildene, opplever jeg disse tablåene som livløse. De mangler tilstede­værelse. Her er det virkelig ingen hjemme.

Og det er noe som slår meg der jeg står og ser på denne søndags­idyllen: Det oppleves ikke som om han undersøker noe.

Dette er ganske enkelt produksjon av klisjeer.

Se kritiker Mona Pahle Bjerke om utstillingen i «Nyhetsmorgen»:

Hans Dahl var nok først og fremst en kyndig kremmer som hadde funnet et form­språk og en motiv­krets som slo godt an, og som solgte bra.

Det er selvsagt leit å tenke på en kunstner som har følt seg utenfor, og som aldri vant anerkjennelse. Datidens kritikere Andreas Aubert eller Jappe Nilssen la ikke fingrene imellom i sine anmeldelser.

Han ble verken innkjøpt til Nasjonal­galleriet eller antatt på Høst­utstillingen.

Jeg vet ikke om denne fortellingen om den slemme og nådeløse kunsteliten skal virke forebyggende for kritikk. Men enten det er sånn eller slik, må jeg uansett si meg skjønt enig i da­tidens dom:

Dette er ikke stor kunst, og det har ikke noe med norsk kunst­historie å gjøre.

Denne senti­mentale budeie­kitschen ble med rette opplevd som irrelevant i samtiden, og er enda mye mindre relevant for oss i dag. Det er ikke alt vi behøver å trekke frem fra glemselen.

Jeg synes det er pinlig at en vel­renommert institusjon som Blaa­farve­værket ikke utviser større kvalitets­sans enn dette.