Gatenært viser at byen har et hjerte

Noen av dem virker skremmende, andre ser ut som alle andre. De har god tid, i motsetning til oss. Vi skulle helst ønske at de ikke fantes, eller at det var en enkel måte å hjelpe dem på. Men hvordan? Og vil de i det hele tatt ha hjelp?

Noen få vet hvordan de skal møte dem. Det er mennesker som daglig omfavner dem med ro, varme og to åpne armer. Slik blir de som lever i rus tatt imot når de kommer til gatenært.

Blå Kors gatenært Kristiansand er byens gratiskafé – et sted der man kan komme som man er, og bli møtt med gode blikk og varm mat. De som kommer inn døra, lister seg ikke inn som gjester. De setter seg i favorittstolen og vet at det er der de hører til. For mange av dem er dette mer som en stue enn en kafé. Her lener de seg tilbake og slapper av. Her er det jeg som blir usikker på om jeg passer inn. Klarer jeg å møte disse menneskene på en god måte?

Etter to dager i praksis hos Blå Kors sitter jeg igjen med mange inntrykk. Før har jeg egentlig ikke tenkt så mye over hvem det er jeg passerer i Markens. Plutselig ser jeg dem rett i øynene, tar dem i hånda, lærer navnene deres. På veldig kort tid blir de så mye mer for meg enn de skikkelsene i bybildet. Jeg setter meg ned med dem og prøver å starte en samtale. Men hva skal jeg spørre om? Hvor de bor?

Den ene etter den andre som kommer inn døra, blir møtt av to ansatte som reiser seg, smiler og omfavner. Måten de blir møtt på vitner om relasjon – ja, vennskap – ikke sånn man vanligvis ser for seg profesjonelt hjelpearbeid. For avdelingsleder og enhetsleder er dette mer enn en jobb – det er en livsstil. Med åpent blikk lar jeg meg inspirere. Sånn vil jeg også være.

Samtalene jeg finner meg selv i ligner ikke på den small-talken jeg ellers kjenner til. Nei, her snakker vi om NAV, sykdom og traumer fra barndommen – som det mest naturlige i verden. Cut the crap. Hvorfor snakke om været når livet rakner? Det er noe med den kontrasten her som fanger oppmerksomheten min og gjør meg nysgjerrig. Å snakke om det dypeste vi bærer på med noen man egentlig ikke kjenner, føles fremmed – men også befriende. Så jeg deler litt av min egen historie, og kjenner plutselig at skuldrene mine senker seg.

Denne kaféen skaper et helt unikt rom – for det menneskelige. Her kan vi være oss selv. Vi trenger ikke prestere. Det er noe vi alle kan trenge litt mer av, tror jeg. Men de som kanskje trenger det aller mest, er de som stadig blir møtt med stengte dører, krav og sinte blikk. For hvor er det egentlig plass til dem som har møtt så mye motstand at de ikke orker mer?

Gatenært er viktig. For enkeltmennesker, men også for byen. Ikke fordi de tar seg av et problem, men fordi de viser at byen har et hjerte. Jeg håper det kan vokse seg enda større.