Gharahkhani går for langt

Stortingspresidenten, som selv har iransk bakgrunn, legger ikke skjul på hvem han mener ligger best an til å lede landet dersom presteregimet faller:

«Det er jo navnet til Reza Pahlavi de roper», sier han til VG.

«I det store bildet er det han som har størst oppslutning nå.»

Reza Pahlavi er sønnen til Irans siste sjah, og levde som kronprins frem til revolusjonen i 1979. Siden har han levd i eksil i USA.

Han har sagt seg villig til å returnere dersom presteregimet faller. Mange håper eks-kronprinsen kan bli en overgangsfigur i et nytt Iran.

Foto: Tegning: Roar Hagen / VG

I fjor kunngjorde Pahlavi på X at han, sammen med eksperter, har laget en plan for landets fremtid. Kritikere omtaler den som «et omfattende veikart for å etablere et diktatur gjennomsyret av nyfascisme».

Andre tolker ham totalt annerledes.

Den norsk-iranske skribenten og lederen for LIM-nettverket Sarah Gaulin hevder at Pahlavi støtter «et politisk rammeverk laget sammen med andre opposisjonsaktører for å forberede en overgang bort fra Den islamske republikken».

Gaulin mener Norge bør støtte «en strukturert overgang ledet av Reza Pahlavi».

Stortingspresident Masud Gharahkhani – som i fjor møtte Pahlavi i USA – antyder det samme, om enn ikke riktig så uttalt som sin tidligere partifelle Gaulin.

MULIG COMEBACK? «Eksil-kronprins» Reza Pahlavi er populær blant iranske demonstranter, her i London. Foto: TOLGA AKMEN / EPA / NTB

Det er mulig at dette kunne vært en pragmatisk løsning dersom et sammenbrudd i presteregimet faktisk skulle skje.

Når et totalitært diktatur faller, oppstår ikke et liberalt demokrati av europeisk type nødvendigvis over natten.

Mange russere vil for eksempel neppe hevde at demokratiet som ble innført etter Sovjetunionens fall, ble en suksess. Kaoset på 1990-tallet banet veien for Putins stadig mer autoritære styre.

Forestillingen om at Iran kan bli et noenlunde stabilt liberaldemokrati fra første dag, er neppe realistisk.

Derfor trengs overgangsfigurer og overgangsordninger. Gharahkhani peker på den omstridte Pahlavi. Andre foretrekker helt andre løsninger.

FRONTFIGUR: Masud Gharahkhani og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj på Stortinget i 2025. Foto: Thomas Andreassen / VG

Spørsmålet er imidlertid ikke først og fremst hvem som har rett.

Spørsmålet er om en norsk stortingspresident bør mene noe om det i det hele tatt.

I Norge er det i all hovedsak regjeringen som styrer utenrikspolitikken.

Stortingspresidenten har ingen utenrikspolitisk rolle. Som Høyre-nestor Michael Tetzschner har formulert det: «Det er ikke rom for utenrikspolitiske utspill gjennom presidentskapet.»

Masud Gharahkhani kom fra Iran til Norge som liten gutt, og har i flere år vært en av Arbeiderpartiets mest profilerte politikere.

Han markerte seg som en modig leder av Aps migrasjonsutvalg, og har sittet på Stortinget for Buskerud siden 2017. Han ble valgt til Stortingets president da Eva Kristin Hansen trakk seg i 2021, og fikk ny tillit ved konstitueringen i fjor.

Som stortingspresident er han formelt rangert som nummer to etter Kongen ifølge den norske statsskikken.

MDG-leder Arild Hermstad refser Gharahkhani for å opptre «splittende» overfor den iransk-norske diasporaen, der meningene er mange, og motsetningene skarpe.

Akkurat det er etter min mening en litt overspent kritikk.

Han har selvfølgelig en dyp personlig interesse for det som nå utspiller seg i familiens gamle hjemland.

Gharahkhani har et stort hjerte for iranernes frihetskamp. Han omtaler den islamske republikken som «et ganske råttent regime».

Det står i tydelig kontrast til den mer neddempede tonen til utenriksminister Espen Barth Eide. Gharahkhani snakker fra levra; Eide tyr til diplomatisk sjargong.

Men enten man er enig eller ikke – det er regjeringens ord som gjelder.

Statsminister Støre uttrykker en slags forståelse for Gharahkhanis «private mening».

Men etter det jeg forstår er det betydelig irritasjon i regjeringen over at stortingspresidenten – fra samme parti – tilsynelatende utfordrer UDs linje.

Det kan skape usikkerhet om hva som er Norges politikk. Det er problematisk på flere nivåer.

For Masud Gharahkhani er ikke en litt mer enn vanlig engasjert stortingsrepresentant fra Buskerud. Han er nasjonalforsamlingens frontfigur.

Da bør han uttale seg deretter.

Eventuelt kunne den historieinteresserte stortingspresidenten merke seg statsminister Christian Michelsens påståtte formaning til dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson før unionsoppløsningen i 1905:

«Nu gælder det at holde kjeft.»

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.