Gjensyn med hatet

De som har trodd at hatet gikk under for godt i 1945 må altså tro om igjen. For plutselig har hatet gjenoppstått, og flyr som en fugl Fønix over land og by. Der det sprer eder og galle blant vestens demokratier.

Tydeligst kan man for tiden se utviklingen i USA. Under markeringen for attentatofferet Charlie Kirk slo president Trump til med å fastslå at han "hater sine motstandere". I motsetning til enken Erika Kirk, som i tråd med kristen tro og tradisjon satset på kjærligheten og tilga sin ektefelles drapsmann.

Hva er det som skjer? Noen har forsøkt å forklare utviklingen med en retur av fascismen. Den forklaringen halter imidlertid. I alle fall hvis man tenker på fascismen slik den utviklet seg i Italia og Spania på 1930 - 40-tallet. For det finnes i USA ingen spor av korporativisme med ensrettingen av hele samfunnslivet under en politisk monopolbevegelse. Slik vi også så det i Sovjetunionen og Øst-Europa under den kalde krigen. Men vi har sett utøving av press mot kritiske og uavhengige media gjennom trusler om ekstreme erstatningssøksmål. Og vi har sett inngripen mot TV-underholdere. Det er nytt i USA, i alle fall siden McCarthy-tiden på begynnelsen av 1950-tallet.

Det har de siste år åpenbart skjedd en endring i hvilken retorikk som er akseptabel i offentligheten. Å si offentlig at man hatet noen eller noe var tidligere ikke en anerkjent del av det offentlige ordskifte. Men det er det nå. I alle fall i USA, og det er et dårlig tegn. For når hat blir legalisert som normalt i den offentlige debatt er polariseringen av samfunnet kommet ganske langt.

Men vi trenger ikke reise til USA for å studere dette nærmere. Vi så hatet utfolde seg for fullt i Kristiansand før og etter valget i 2019. Det kulminerte ved utstillingen "Angel of Death" i 2020, der profilerte politikere og kommuneansatte åpenlyst dyrket hatet som der gjallet mellom veggene. Utstillingen var for mange en øyeåpner, og i enkelte miljøer kan man ennå merke ettervirkningene.

Hat-agitasjon benytter som regel offer-retorikk. En gruppe fremstilles som offer for overgrep begått av en annen gruppe. Denne gruppen defineres som de skyldige. Ettersom de er de skyldige er det naturlig å reagere mot dem med sinne, som etter hvert utvikles til hat. Og om de virkelig er skyldige er uinteressant for agitatorene så lenge mange nok tror de er det.

Hatet trives best på de politiske ytterkanter. Mens hatet på ytterste høyre rand gjerne retter seg mot enkelte grupper i samfunnet, som f. eks. innvandrere, homofile og religiøse minoriteter, er det venstreekstreme hatet ofte rettet mot økonomisk utbytting, priviligerte grupper og organisasjoner. Baader- Meinhof og RAF på 1970 - og 80-tallet var f. eks. venstreradikal terror rettet mot samfunnstopper. Terroren på Utøya var imidlertid høyre-ekstrem, og rettet mot en gruppe som terroristen definerte som "skyldig" i en samfunnsutvikling han var uenig i.

Donald Trumps offentlige bekjennelse av at han "hater sine motstandere" er et viktig vendepunkt som forteller omverdenen hva man kan vente av USA. Som til nå har vært vår viktigste allierte. Det er ikke fascisme, men Trumpisme. Der beundring og underkastelse for den sterke lederen, Donald Trump, er viktige elementer. Trump og hans meningsfeller teller åpenbart sine venner, og de som ikke deler deres syn er deres fiender. Som Trump og hans folk hater.

Dette er en utvikling Norge ikke kan stille seg likegyldig til, og som store deler av det amerikanske folk neppe støtter. Om det resulterer i et indre amerikansk oppgjør vil fremtiden vise. Men USA er ikke lenger den klippen av frihet og demokrati vi har tatt for gitt til nå. Og det var landet kanskje aldri. Selv om mange av oss trodde nettopp det!