Gjør som Island!

3 hours ago 4

Den islandske koalisjonsregjeringen ledet av sosialdemokraten Kristrún Mjöll Frostadóttir går inn for en folkeavstemning om EU.

Sier Alltinget ja til regjeringens forslag, går islendingene til stemmeurnene den 29. august.

I første omgang handler det ikke om medlemskap. Først skal det stemmes over om Island skal forhandle med EU om en medlemskapsavtale.

Meningsmålingene viser et solid flertall blant velgerne for å ta opp igjen forhandlingene, som ble startet tilbake i 2009 da Island befant seg i en dyp økonomisk hengemyr etter finanskrisen.

I 2013 avblåste den borgerlige regjeringen prosessen, men nå puster sentrumvenstre-regjeringen på sagaøya nytt liv i forhandlingene igjen.

Det virker kanskje kronglete. Kunne de ikke bare ha forhandlet ferdig – for så å la det islandske folket si ja eller nei til forhandlingsresultatet når det foreligger? Hvorfor to folkeavstemninger?

I Norge har vi gjort det på en annen måte.

Både i 1972 og i 1994 sa et lite, men ikke ubetydelig flertall nei til en ferdigforhandlet medlemskapsavtale.

Det kan være at neste EU-runde i Norge – og den vil komme uansett hvor engstelige norske politikere er for debatten – bør bli som på Island. Det kan være smart å spørre folket før man forhandler.

For hvorfor gjennomføre en lang og kostbar forhandling dersom det enda en gang ender med et nei?

Jeg sier ikke at det må bli sånn. Men det kan være en måte å føre Europa-debatten inn på et mer konstruktivt spor.

Viktigere enn det prosessuelle er at vi må diskutere Norges forhold til EU på en samtidsrelevant måte. Dagens EU er naturligvis noe helt annet enn det vi som da var over 18 stemte for eller mot for 32 år siden.

Det er lettere sagt enn gjort, for med noen hederlige unntak er de norske EU-frontene fortsatt sementert i en «ja-side» og en «nei-side».

Når det påpekes at vi står i en dyp sikkerhetspolitisk krise som bør få noen hver til å tenke gjennom sitt syn på EU, så avfeies det rutinemessig av den gamle «nei-siden» som et «nå prøver de seg igjen».

Særlig fire partier har mye av skylden for at vi befinner oss i dette dødvannet.

I det en gang så EU-vennlige Arbeiderpartiet skvetter toppolitikerne som en elefant ved synet av en mus (en myte, men en morsom myte) hvis noen sier «EU-medlemskap».

Allianser og maktbaser som oppsto for flere tiår siden står i veien for realpolitiske vurderinger. Den enkeltes EU-standpunkt handler forbausende ofte om politisk identitet og flokktilhørighet.

Og EØS-avtalen er liksom svaret på det meste her i verden.

På den mer ideologiske «nei-siden» er man like uvillig til nytenkning.

Mens de fleste venstreorienterte partiene i Europa for lengst er blitt pragmatiske EU-tilhengere, er den norske venstresiden nærmest totalt låst til et nei. Motstanden tas for gitt, den er doksisk.

Det samme gjelder i Senterpartiet, der det å si kategorisk nei til alt som har med EU å gjøre ikke er et standpunkt, men en tilstand.

Skjønt, i noen Sp-kretser er det faktisk en slags vilje til å utfordre dogmene. Nylig rykket fire partiveteraner i Sps kjerneområde i gamle Nord-Trøndelag ut med noe så uhyrlig som et klart og tydelig råd til partiet om å si ja til EØS.

I et notat hevder de fire at Sp preges av en «taushetskultur» i Europadebatten.

Den diagnosen har like stor gyldighet i partiene Rødt, SV og Ap.

For i motsetning til ja-partiene MDG og Venstre og nei-partiet Frp, som alle har skiftet mening som følge av nye politiske erkjennelser, råder en besynderlig stillstand blant de andre (Høyre har funnet tilbake til sitt opprinnelige standpunkt etter en viss famling).

La meg ile til og fastslå at jeg ikke mener at et ja til EU er det «naturlige» standpunktet som alle «må» innta bare de får tenkt seg godt nok om. De som nå drømmer om et mulig «Islands-sug» er for tungt innstilt på den nostalgiske (og bitre) ja-frekvensen fra 1994.

For det finnes selvsagt flere grunner til å være skeptisk. EU-debatten er krevende. Og det er slettes ikke sikkert at prosessen på Island ender med medlemskap.

Men dersom det blir et ja der ute i storhavet, blir det en smule skrint på møtene i EØS-rådet.

Bør Norge gjøre som Island og ha to folkeavstemninger om EU?

aJa bNeicUsikker

Det er forhåpentligvis klart for alle nå at medlemskapsdebatten må bli annerledes enn i 1972 og i 1994.

Ikke minst på grunn av Russlands fullskalaangrep på Ukraina, det største geopolitiske jordskjelvet i Europa siden andre verdenskrig.

For ikke å glemme Trump-administrasjonens foraktfulle holdning til Europa; tydeligst uttrykt i det absurde spillet om Grønland, men også om de uforutsigbare tolltruslene og den felleseuropeiske responsen.

Som Norges ellers så EU-forsiktige utenriksminister Espen Barth Eide stadig understreker, så øker gapet mellom EU-medlemskap og EØS-avtalen.

Det vi har hatt, og som har tjent oss vel, er ikke nødvendigvis nok i fremtiden.

Selv er jeg ikke all verdens glad i folkeavstemninger – fordi det en valgform som appellerer mer til følelsene enn tradisjonelle valg i et representativt demokrati – men i EU-spørsmålet er det for lengst blitt sedvane.

Og da er det nok – som islendingene nå baner vei for – ryddigere med to enn med bare én av dem.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article