Glassjenta, hva lærte vi?

DEBATT: Det er ti år siden Glassjenta-saken og jeg ble kjent med Ida. Det kjennes ikke ut som det er så lenge siden. Kanskje er det fordi ingen sak i mine 30 år med tilsyn har gjort større inntrykk.

Tidligere fylkeslege i Hordaland, Helga Arianson, på talerstolen under en storhøring i 2017 om barnevern i etterkant av «Glassjenta»-saken som ble presentert i Stavanger Aftenblad. Foto: Fredrik Refvem

Jeg tror jeg har tenkt på Ida og hennes liv hver eneste uke siden. Og kanskje er det fordi hun og hennes historie for alltid endret noe i mitt syn på hvordan barn må hjelpes og hvor dårlig hjelpetjenestene for barn i barnevernet fungerer for de barna som har det aller vanskeligst.

At tjenestene kan forverre situasjonen og livet til barna i stedet for å hjelpe dem. Ikke fordi personalet vil det, men fordi systemene er som de er og kompetansen er slik at vi ikke klarer å forstå og hjelpe barna godt nok.

Noe er blitt bedre

Tilsynsrapporten var omfattende og pekte på mange typer svikt og svakheter i flere tjenester. Også i våre egne. Det lå mange råd i rapporten fra Ida og fra Statsforvalteren. Hva har skjedd siden? Er funnene fra dette tilsynet brukt til forbedring? Det korte svaret på dette er: nei, i svært liten grad. Verken politikere, forvaltningen eller tjenestene har gjort endringer av vesentlig betydning. Det dukker dessverre stadig opp enkeltsaker som gjør at jeg tenker – nå skjedde det igjen. I de siste årene har det dukket opp en forklaring på alle utfordringene i institusjonsbarnevernet: det er barna som er problemet. Dette viser bare en ting: tjenestene verken forstår eller tar ansvaret de har for barna som har det aller vanskeligst og ikke kan bo hjemme. 

Likevel er det skjedd noen viktige ting. 

Grundig utredet og begrunnet

Flere statsråder innen barnevern og helse har blant annet med bakgrunn i Glassjenta-saken, gått sammen om å sette ned utvalg som har utredet hvordan tjenestene kan bli bedre. Rapporten fra Barnevernsinstitusjonsutvalget (NOU 2023; 24) foreslår omfattende reformer. Et ekspertutvalg kom 1. oktober 2025 med sin rapport. Den bygger på det første utvalget, beskriver alvorlig svikt og har tydelige forslag til styring og organisering av barnevernsinstitusjoner (det statlige barnevernet). Det foreligger altså grundige utredninger som utgjør et solid grunnlag for å kunne endre tjenestene på en slik måte at systemet tilpasser seg barnas behov, slik at barna får bedre og tidligere hjelp.

Stortinget har stilt seg bak disse utredningene, senest sommeren 2025 da de behandlet kvalitetsmeldingen. Likevel ser det ut til å være en motstand mot å starte og gjennomføre endringene. Det er vanskelig å forstå hvorfor. I dag bruker vi omkring 7 milliarder på institusjonsbarnevernet, men vi får det ikke til: Det fins dessverre flere glassjentesaker i dagens barnevern. 

Vi vet at dersom vi skal lykkes, må det legges til rette for åpenhet og samarbeid med barna. Vi må finne de områdene og de menneskene de kan ha noe tillit til og bygge ut derfra. Hvis ikke, vil vi ikke lykkes med å hjelpe dem. Barna vil kjempe fordi de ikke blir forstått, de vil oppføre seg mer og mer vanskelig og noen blir farlige både for seg selv og omgivelsene. I slike situasjoner blir det ofte brukt tvang. Tvang kan være nødvendig, men kan ofte bidra til forverring Det eskalerer oftest konflikten og situasjoner kan komme ut av kontroll. Vi kan ikke redde alle alltid, men ved en bedre innretting av tilbudet vil mange få bedre hjelp og ansatte vil kunne oppleve større grad av mestring.

Dette må følges opp

«Nå har vi utredet nok, nå må det skje noe» Sitatet er fra en av ungdommene med erfaring fra barnevernet som har gitt innspill til ekspertgruppen som la fram rapporten i oktober i fjor.  

Utredningsarbeidet som er gjort, har beskrevet en situasjon vi ikke kan akseptere for barna det gjelder. Det haster å få til reformene. Rapportene nevnt over, viser at det er mangel på kvalitet i tjenestene, kapasiteten er ikke tilstrekkelig og kostnaden er ikke under kontroll. Holdningene til barna og tjenestene må endres. Vi må lytte til barna. Vi må slutte å sende bort barn som pakkepost mellom institusjoner og ulike instanser.

De ulike tjenestene må ta det ansvaret de faktisk har for barna. Barna dette gjelder har det vanskelig. Da er det oftest best å få være i sitt kjente miljø og nettverk – ikke bli revet opp fra alt dette og måtte flytte langt av gårde. Det hjelper ikke at Stortinget stiller seg bak utredningene når de ikke følges opp. Slik jeg kjenner saken, er det enda ingen konkrete planer for å starte arbeidet med disse store og viktige endringene av institusjonsbarnevernet. For meg ser det ut som det trengs en sterkere, nasjonal kraft for å få i gang arbeidet.

Noe har skjedd

Helsetjenestene har startet arbeidet på flere områder. HOD har gitt helseforetakene i oppdrag å opprette ambulante helseteam som kan reise ut til barnevernsinstitusjoner og både ha konsultasjoner med barna der, men også gi råd til de ansatte som jobber der. Ansatte kan spørre og få råd uten å oppgi hvem det gjelder. Flere helseforetak er godt i gang med å opprette teamene. Det har fulgt ressurser med oppdraget.

I sikkerhetspsykiatrien jobbes det med å opprette et tilbud til barn og unge som trenger disse tjenestene. 

Spesialisert rusbehandling skal flyttes fra barnevern til helsetjenesten. Dette arbeidet er også i gang, selv om jeg og barna skulle ønske at det skjedde raskere.

Bordet er dekket, oppskriften er så godt som klar. Staten må følge tettere opp slik at de barna som har det vanskeligst kan møte tjenester som møter dem, ser dem og kan gi dem trygghet og voksenstøtte for å komme videre i livene sine. Gi dem det alle barn og unge trenger fra voksne rundt seg, eller normalitet, som ungdomsutvalget til NOU 2023:24 sa. Ledere på ulike nivå kan ikke få stoppe dette viktige arbeidet for disse barna.