Grenseløs korrupsjon

Ja, det føltes nærmest som en personlig fornærmelse mot dem. Hva i alle dager hadde de kjekke, ryddige sveitserne gjort som gjorde dem fortjente til denne voldsomme tollsatsen?

Men som ofte ellers oppigjennom historien, visste klokke-landet råd. Det tok ikke lang tid før en topptung næringslivdelegasjon ble sendt på misjonsreise til Det hvite hus. Så kom de da på rekke og rad, lederne for Rolex, Richemont, MKS og PAMP, med sine kostbare gaver. Av Rolex-direktøren fikk Trump et skrivebordsur i gull. Av Richemont vanket det en kilotung gullbarre med en inngravert president-hilsen på. Gavene var ikke noe problem, mente man. De kunne jo gå til Trumps eget presidentbibliotek.

Rundt ti dager etterpå blir de sveitsiske tollsatsene på mystisk vis halvert til 15 prosent. Sveitsernes taktikk hadde vist seg, for å si det mildt, å være meget vellykket. Mannen i Det hvite hus lot seg altså kjøpe. Kanskje var det hans kjærlighet til gull som ble utslagsgivende? Etter kort tid blir så gavene godkjent av Det hvite hus’ eget etikkråd. Tro det den som vil.

Tar du bilen og kjører sørover fra Washington DC i litt over 25 timer, kommer du til San Antonio Airport i Texas. På rullebanen der står et Boeing 747-8 oppstilt. Det er verdens lengste fly, lengre enn en fotballbane, sies det. «Palasset i skyene,» blir flyet populært kalt. Det toetasjes flyet glinser lysende hvitt i den texanske skumringen idet du kommer kjørende forbi. Dette er en gave til Trumps presidentbibliotek, dette også, til den nette sum av 4 milliarder kroner, gitt av kongefamilien i Quatar. Og man må jo spørre seg selv; hvorfor i alle dager har denne arabiske kongefamilien gitt ham dette flyet? Og hvordan i all verden skal han få plass til dette gigant-flyet i biblioteket sitt? I forhold til denne gaven, blir jo golfklubbene han fikk fra den tidligere japanske statsministeren Shinzo Abe eller replicaen av en gullkrone han fikk fra Sør-Korea bare for småtterier å regne.

Men den aller kosteligste gaven får Trump den 15. januar. Da dukket Maria Corina Mashado opp med selveste Nobels fredspris til ham. I en hvit skinnende drakt og med et stort smil om munnen gir den vevre, lille gavmilde kvinnen, det mest verdifulle hun noen gang har eid, til mannen i Det hvite hus. Trump er en treåring i en gammel manns kropp, hevder kusinen Maria Trump i sin bok «Too much and never enough». Med sin doktorgrad i klinisk psykologi og med sin familiære kjennskap til fetteren sin, skulle jo hun ha greie på hva hun snakker om.

Så får denne «treåringen» endelig sitt lenge etterlengtede trofé. Som et barn har han tigget og bedt om dette så lenge, ja, man kan si at han nærmest har grått seg til den. En blank formiddag for noen måneder siden ringt han til og med til sin venn Stoltenberg for å få ham til å gi ham prisen. Og så endelig, via omveier, får han den da til slutt. Men vi vet alle at han burde latt den vevre, tapre kvinnen i hvitt fått beholde den selv for sin tapre kamp for demokratiet i hjemlandet. Hvor lavt kan et menneske egentlig synke? Det er faktisk bare en måte å forstå dette på: Hvis han, som kusinen sier, i hodet sitt er på nivå med en treåring, er kanskje det den eneste mulige forklaringen, selv om jeg personlig tror at de fleste treåringer ville forstått at dette ville vært stygt gjort.

Vi kunne fortsatt i det uendelige. Vi kunne nevnt at Trump, ulikt andre presidenter, har lagt sine forretninger inn i en blind tillitsstruktur som ville fjernet ham fra kontroll av sitt eget forretningsimperium. I stedet har han overlatt driften til sønnene sine mens han ufortrødent fortsetter som den reelle eieren. Vi kunne fortalt hvordan utenlandske ledere legger ned betydelige summer på Trumps golfbaner og hoteller. Vi kunne nevnt familiens kryptovaluta-spekulasjoner. Og vi glemmer heller ikke de millioner av maga-hatter, T-skjorter, sokker, flagg, bannere, teddybjørner, klokker og julepynt mannen fra Queens selger på president-markedet sitt. Men det blir ganske enkelt for mye av det gode. Vi blir rett og slett utmattet av å tenke på det.

Den frygiske kongen Midas ønsket, som Trump, å bli innmari rik. Guden Dionysos ga ham da det han ønsket. Alt han rørte ved, ville bli gull. Men da kongen strøk datteren sin over håret, ble også hun til gull. Og når han skulle spise, ble maten til gull. Til slutt måtte kong Midas trygle om å få evnen fjernet igjen. Grådigheten ødela jo livet hans.

Kong Midas kom altså til sans og samling, men hva med Trump? Tre lange år er igjen av hans kaotiske, ondskapsfulle kongedømme. Kanskje er det på tide å stille oss bak kravet til vår egen Tjutta når han så hvordan tyskerne tok seg til rette på båtplassen til Flekkerøyas egen båt «Øya:» «Nå syns æ det æ på tide at møndighedane griber inn.»