Grusomme scener fra Gaza

<-Av: AUDUN HAMMER HOVDA

Leder i Sosialistisk ungdom

Israels folkemord på Gaza setter hele verdenssamfunnet på prøve, og utfordrer oss som mennesker.

Vår tro på, og vår vilje til å kjempe for en bedre verden, er i ferd med å gå tapt, og erstattes av avmakt og desperasjon.

Jeg husker 7. oktober 2023 veldig godt.

Det var lørdag, sola skinte.

Jeg befant meg i en liten DNT-hytte ikke så langt unna Blaafarveværket i Modum.

Til lyden av surkling fra trakteren gjorde jeg klar til frokost, og det skulle bare litt tørr kneipp med gulost til før dagen kunne starte for fullt.

Halvveis ned i kaffekoppen drar jeg opp mobilen for å lese avisen: «Rakettangrep fra Gaza mot Israel».

Over 800 sivile og rundt 400 militære israelere ble drept den dagen.

Alle som har fulgt situasjonen i Palestina over tid visste at Israel er kjent for å ta hardt igjen, men jeg tror ingen var helt forberedt på akkurat hvor ille det skulle bli.

I halvannet år har vi fått se fasiten, et folkemord direktesendt på TV.

Per dags dato er 51 305 palestinere bekreftet drept, hvorav minst 17 400 av dem er barn, ifølge helsemyndigheter på Gazastripen.

De oppgir også at minst 117 096 er skadet. Sykehus, skoler, og FN-bygg er bombet.

Hjelpearbeidere utsettes for målrettede angrep, og det har aldri før blitt drept så mange journalister i krig, på så kort tid.

I SORG: Sørgende ber for den avdøde journalisten Ahmed Mansur i Khan Yunis den 8. april 2025. Foto: – / AFP / NTB

Tallene er så store, og historiene så vonde, at det er vanskelig å forholde seg til. Det er enklere å snu seg vekk, og late som ingenting.

Nylig skrev Klassekampen om at antallet mediesaker som omhandler Gaza har hatt en jevn nedadgående trend helt siden 7. oktober, før det nådde sitt foreløpige bunnpunkt i april 2025.

Avisene selv melder om mindre interesse for sakene, og må derfor prioritere det ned, all den tid de finansieres av annonser og abonnementer, ifølge Klassekampens artikkel.

Det er lett å forstå, men burde være vanskelig å akseptere.

Hittil har alle forsøk på å stanse folkemordet mislykkes.

Til tross for stor folkelig mobilisering har hverken internasjonal rett, politikk eller diplomati klart å hindre det som skjer.

At dette påvirker vår motstandskraft mot urett, og vår tro på demokratiet og de internasjonale institusjonene, burde ikke overraske noen.

Det er åpenbart at kampviljen minsker når man ikke tror det nytter å kjempe, og at aksjonene blir mer desperate når de vanlige kanalene for påvirkning ikke fungerer.

Dette tjener Israel på, når de nå varsler permanent militær tilstedeværelse i Gaza, og masseforflytning av palestinere, med Donald Trumps støtte i ryggen.

Til og med Frp slenger seg på, når deres landsmøte forrige helg vedtok at de ønsker å flytte den norske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem, og dermed gir både grønt lys og tommel opp til en israelsk regjering langt ute på ytre høyre.

I RUINER: Et palestinsk barn sitter blant ruinene av bygninger som ble ødelagt i tidligere israelske angrep. Foto: Mahmoud Issa / Reuters / NTB

Autoritære krefter tar for seg i møte med et verdenssamfunn som ikke har vært forberedt på hvor langt de har vært villige til å gå, og uten ryggrad til å stå imot.

Selv ikke «fredsnasjonen» Norge har stilt opp.

Vi kunne vært en tydelig stemme for fred og folkerett, men vi har ikke bare sviktet, vi gjør vondt verre.

Regjeringens urokkelige motstand mot å innføre sanksjoner mot Israel, og å trekke oljefondets investeringer ut av okkupasjonen, hadde vært imponerende, hadde den ikke vært så tragisk.

Det var riktig og viktig at vi endelig, 80 år for sent, anerkjente Palestina som stat, men vi tør fortsatt ikke sette makt bak kravene når alt kommer til alt.

Ifølge FN er minst 1,9 millioner mennesker, altså ni av ti, på Gazastripen internt fordrevet, inkludert personer som har blitt fordrevet gjentatte ganger. Foto: MOHAMMED SABER / EPA / NTB

Våre pensjoner, i form av Oljefondet, er faktisk den største europeiske investoren i okkupasjonen av Vestbredden.

Vi kan utgjøre en stor forskjell, om vi vil.

Tiden vi lever i krever handling, vi må møte folkemord med folkemakt.

Dette handler om mer enn Gaza. Det handler om demokratiet, folkeretten, og vår evne til å stå opp mot urett.

Hvordan vi som samfunn svarer på dette, vil gjenspeiles i samfunnets utvikling i mange tiår fremover.

Det er en kamp vi ikke har råd til å tape, men vi er sterke når vi kjemper sammen.

Nordahl Grieg skrev det godt:

«Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd»

Presseetikk

Derfor publiserer VG sterke bilder fra krigen

I VG har vi som hovedregel å være varsomme med å bringe særlig grafiske bilder av skadede eller omkomne.

Dette er fordi vi skal ivareta ettermælet til omkomne, vise hensyn til berørte og også fordi vi skal ta hensyn til en uforberedt leser for den belastningen det kan være å se slike bilder.

I noen tilfeller mener vi likevel det er riktig å publisere bildene, slik vi har gjort i denne saken. Bildene dokumenterer konsekvensene av krigen, og hvordan den rammer sivile. De kan gi oss usminket og nødvendig informasjon om konflikten og dens brutalitet. Bildene gjør også at vi lettere forstår den menneskelige lidelsen, i tillegg til at bildedokumentasjon hjelper oss med å huske historien.

Vi etterstreber å balansere dekningen og å presentere bildene på en slik måte at du som leser ikke skal få dem opp uforberedt, og at de publiseres med den nødvendige konteksten.

Mer om åpenhet i VG her.