«Nå er det ny uke, er det ikke?», sa hoppsjef Jan Erik Aalbu med et syrlig smil da han gikk forbi på vei til premieutdeling for kvinnenes Raw Air i Vikersund.
Jeg hadde spurt ham om han kunne beskrive den siste uka i ett ord.
Det blåste. Som det har gjort sammenhengende de siste dagene. Det har stormet og vært orkan og alt Beaufort ellers kom på av vindstyrker.
Kvinnenes konkurranse var akkurat avlyst. Selvsagt var den det. Symbolikken kunne ikke være tydeligere.
De eneste som ikke har blitt tatt for juks ble de skadelidende.
Kun tre av de planlagte sju konkurransene i Raw Air hadde blitt gjennomført. Men man merket at ingen egentlig brydde seg.
Alle ville bli ferdige. Alle ville hjem. Eller i hvert fall bort fra Norge.
Juksenasjonen Norge.
Endret for alltid
Vi har vært der en uke nå. Vi. Alle sammen.
Alle som trodde vi faktisk kunne påberope oss en ekstra moralsk dimensjon hver gang vi diskuterte de etiske grenser i idretten.
Det kan vi aldri gjøre igjen. Det er ikke hoppnasjonen Norge som er rammet.
Det er idrettsnasjonen Norge som er endret for alltid.
Enhver fordømmelse av andre nasjoners juks, hovering eller regelomgåelse kommer alltid til å måtte vektes en ekstra gang.
Det tok bare en uke.
Etter at hoppsjefen for første gang tok j-ordet i sin munn på en pressekonferanse i Trondheim.
Men var åpenbart på høy tid.
«Nitrist», var svaret til Aalbu etter noen sekunders betenkningstid. Siste uke har vært nitrist.
Så måtte en hardt presset hoppsjef dra. Han skulle i 5-årsdagen til barnebarnet. Som en påminnelse om at det faktisk finnes en verden utenfor hoppjuksebobla vi alle har befunnet oss i siden forrige lørdag kveld.
En mørk feminin hevn
Lørdagen var den 8. mars. Og var allerede smått kontroversiell i VM-sammenheng.
For kvinnedagen ble markert uten en eneste øvelse for kvinnene.
Kanskje kunne man begynne å tenke at hoppskandalen var en slags feministisk hevn fra oven. Og dét midt i fastetiden.
Et oppgjør med en hoppverden som aldri helt har akseptert dem. Som fortsatt ikke helt vil integrere dem.
Som legger skiflygingsrennene deres så tidlig på dagen at den meteorologiske sannsynligheten for avlysning er mye større. Hvis den er det.
Men vinnerne i Vikersund var likevel kvinnene.
For kvinnene er det eneste håp om en fremtid for hoppsporten, i hvert fall på kort sikt og i Norge.
Da de høye, om enn duknakkede, FIS-herrene kom til Norge på utspekulert dramatisk vis på torsdag for å overlevere sin foreløpige dom over Norge, startet de seansen med en lovprisning av likestillingen – og de historiske begivenhetene denne skihelgen skulle gi verden innen hopp og kombinert.
Der og da lød det bare hult.
Men kanskje var det noe reelt i det. Kanskje hadde de også innsett at man må finne nye veier videre.
Og gi kvinnene litt flere og mer reelle sjanser.
Så gikk de over til å snakke om menn. Og om tre nye norske hoppere som ble suspendert for mistenkt juks.
Kvinner som ikke trenger menn
Men det få fikk med seg, var den frikjennelsen som fulgte i det bølgete kjølvannet.
Ingen norske hoppkvinner er mistenkt for noe. Ingen fra kombinert. Kvinner, altså.
Også der er Norge under mistanke blant mennene, denne gang for juks med bindinger etter lagkonkurransen i Granåsen.
De eneste med et uplettet rykte, i hvert fall foreløpig, er kvinnene.
Selv om Eirin Maria Kvandal ikke så mye glede i akkurat det etter at hun hadde fått en isolert sett oppløftende andrepremie i Raw Air sammenlagt.
«Har dere følt på en mistenkeliggjøring til dere som jentelag òg?», ble hun spurt.
«Ja, altså, det føler jeg er ganske naturlig.»
Likevel er ingen tatt.
Og ingen mistenkt. Og nå har man begynt å tenke tanken på å skille kvinnene mer fra mennene igjen.
Anna Odine Strøm sa det rett ut til Aftenposten.
De norske kvinnene vil ikke lenger assosieres med de juksende norske menn og vil skille lag.
Et slags brutalt omvendt likestillingsgrep.
Jarl Magnus Riiber avsluttet karrieren med en godbit i Holmenkollen.
Menn jukser mer enn kvinner
Er det for naivt å tro de kvinnelige hopperne er mer uskyldige. Mer rettskafne enn sine maskuline kolleger? Kanskje.
Men tanken slipper ikke helt tak.
Det finnes ikke mye forskning på området, ikke overraskende.
Men BI-professor Linda Lais artikkel «Juksesyken» har noen passasjer som gir interessante assosiasjoner til det vi nå opplever.
«Menn jukser mer enn kvinner og tolererer det også i større grad fra andre. Menn ser oftere bort, mens kvinner i større grad mener det er grunn til å reagere og sanksjonere mot jukserne.»
Dette er åpenbart hoppsporten i år 2025.
Men ingen har villet snakker høyt om et system som belønner de sterkeste og slueste – ikke de som følger reglene.
Et system der ingen snakke høyt om det alle vet: At alle jukser. Og den som jukser best vinner.
Vel må man også være god til å hoppe.
Men seiersmarginene er et resultat av juks, ikke treffpunkt på hoppkanten.
Som en beskyttende kuppel rundt dette er en hoppsportens egen omertá.
Dette taushetsløftet mellom mafiaens medlemmer.
Der den som bryter ut og snakker er en forræder.
I hoppverdenen en aksept av at man ikke utfordrer de som styrer.
Før nå.
Noen har satt i gang en bevegelse – for å få til en endring i et system som har fått lov å utarte i en gjennomgående ukultur.
Og ukulturen starter med dem som styrer.
Får man gjort noe der, så kan kanskje den verste uka i hoppsportens historie ende med å bli den beste.
Men det skal fortsatt mye til.
Man kan begynne med å lytte til professor Sigmund Lolands råd fra Helgemorgen i NRK:
«Snakk sant. Ta ansvar».
Livslang lærdom
«You never stop learning things in life», sa hoppsjef i FIS, Sandro Pertile, matt til NRK på sletta i Vikersund.
Du slutter aldri å lære ting i livet.
Denne hoppskandalen har så vidt bare startet. Uansett om alle håper at ut av syne også er ut av sinn, når verdens beste hoppere nå endelig kommer seg ut av Noreg.
Juksenasjonen Norge.
Som nå går inn i sin andre uke. Med ett håp.
«Det er vi som må være ansiktet utad nå», sa Anna Odine Strøm.
Og antydet noe som faktisk kan minne om en fremtid.
«Skiklubben» fikk Birkebeinerrennet sin hederspris 01:15
Publisert 16.03.2025, kl. 21.01
English (US)