Han flyktet fra terror: – Du må tørre å si ifra

5 hours ago 6

Kortversjonen

AUF-leder Gaute Børstad Skjervø deler sterke minner fra 22. juli 2011.
Skjervø mistet venner på Utøya.
Han har skrevet boken om det og kampen mot ekstremisme.

Disse fornavnene tilhører unge politikere som ikke lever lenger.

– De var gode venner og politiske kampfrender. Det er klart at de er dypt savnet, sier Gaute Børstad Skjervø.

I dag er han AUF-leder og 29 år.

De vennene han navngir ble brutalt skutt ned og drept på Utøya 22. juli 2011, av Anders Behring Breivik.

Han drepte 69 mennesker i terrorangrepet på Utøya 22. juli – etter først å ha tatt livet av åtte mennesker da han angrep regjeringskvartalet i Oslo med en bilbombe.

Skjervø har skrevet boken «Ingenting blir som før. En generasjonsfortelling» hos Cappelen Damm, som kommer på ettersommeren.

I dag er det 8. mai, 80-årsdagen for Norges frigjøring fra naziregimet i 1945.

Terrorangrepet 22. juli 2011 er uten sammenligning det verste i Norge siden krigens redsler for 80 år siden.

– Det er en god anledning til å minne om at kampen mot fascisme på ingen måte er over. Både historiene fra krigen og terrorangrepet i 2011 minner oss om hvorfor vi ikke kan sove i timen når fascismen kommer frem fra skyggene:

– Når vi ser oppslutningen om radikale høyrekrefter i land etter land, så er det all grunn til å frykte at slike krefter kan vinne frem igjen, sier Skjervø.

Han tar oss med tilbake til den grufulle sommerdagen på Utøya, hvor ungdom fra hele landet var samlet til AUFs tradisjonelle sommerleir.

– Jeg hadde akkurat fylt 16 år. Vi var tredve delegater fra Nord-Trøndelag, hvor jeg hadde med meg mine fem beste kompiser fra samme klasse, 10B, på Nesset ungdomsskole i Levanger.

Sammenlignet med dem var han «erfaren»:

– Jeg var på Utøya også som 15-åring og var blitt valgt som fylkesleder i Nord-Trøndelag AUF da vi reiste nedover i juli 2011. Jeg ville at de skulle få oppleve den gleden jeg hadde opplevd året før, sier han:

– Hvor du kunne finne ei dame å gå hånd i hånd med på kjærlighetsstien og hvor du kunne utfordre Jens Stoltenberg. Bedre kunne du ikke bli for ungdommer som likte å ha det gøy og å prate og diskutere. Det var en fantastisk opplevelse de første dagene, sier han.

– Fra Nord-Trøndelag mistet vi tre ungdommer, Lena Maria og Aleksander og Emil, en av kameratene jeg hadde invitert med nedover:

– Emil, som jeg bodde i telt med, ble drept. Han var 15 år.

– Så kjente jeg veldig godt Sondre fra Orkdal og Gizem fra Trondheim, en tyrkisk-født ung jente som var en av mine beste venner i AUF.

– Jeg var også kollega med Tore i Vestland AUF, som jeg hadde lært mye av og så veldig opp til. Og Sondre fra Rogaland diskuterte jeg musikk med til sent om kveldene året før. AUF var og er et lite miljø der man kjenner hverandre. Dette var noen av dem jeg kjente best.

Vi ber han ta oss med inn i helvete som Breivik utløste den dagen.

– Jeg var i det gamle kafébygget sammen med en av mine Levanger-kompiser. Plutselig så jeg en politimann som løftet hånden og trakk av et våpen mot to eldre gutter jeg kjente fra Trøndelag.

– Det ble fullt kaos. Jeg stakk til storsalen som ligger vegg i vegg med det vi kalte lillesalen.

– Mitt første instinkt var at jeg ikke hadde gjort noe galt, at den som er her for å ta livet av folk, ikke er ute etter meg. Jeg tenkte, her holder jeg meg i ro.

– Så kom Breivik inn i lillesalen vegg i vegg. Der drepte han syv. Jeg var på andre siden av veggen og sprang ut. Døren var åpen så han kunne ha sett meg, men jeg kom meg av gårde.

Løp for livet

Han sier at i storsalen han løp fra, senere viste det seg at det lå igjen seks-syv som døde.

– Jeg var en av de siste som løp ut derfra i live. En av de som ble skutt der var hun som var nestleder i Nord-Trøndelag, som på mirakuløst vis overlevde. Det gjorde ikke hennes beste venninne.

– Jeg løp med andre ned til sjøen, ved det som heter «Bolsjevika». Vi var en liten gruppe på fem-seks stykker. Derfra kunne vi se at en stor gruppe ungdommer på «Stoltenberget», rundt hundre meter unna, blir drept.

– Vi løp vestover mot pumpehuset og gjemte oss i skrent der det var en fjellsprekk i fjellet, sier han.

I boken beskriver han en scene derfra.

En av de eldste sa til Skjervø:

«Du som er yngst, må legge deg innerst».

– Det var Audun, 19 år gammel fra Trøndelag, som jeg så veldig opp til. Han var en voksen mann i mine øyne. Han sa det fordi jeg var yngst og burde skjermes.

– Vi la oss på rekke og rad, sier han.

Over dem kom Breivik.

– Han gikk på stien fire-fem meter over oss. Han så oss ikke, det var ren flaks.

Da han hadde passert og forsvunnet løp de for livet mot sjøen og la på svøm.

– Vi svømte langt ut i fjorden og ble plukket opp av en veldig heltemodig båtfører.

– Hvor ofte kommer det inn i tankene dine, det ufattelige du opplevde som 16-åring?

– Utøya er med meg hver dag, men ikke lenger bare som trist, som det var de første årene etterpå. Det var lenge bare mørkt og trist. I dag kan jeg bruke disse lærdommene på en positiv måte.

Han utdyper:

– Jeg er nøye på å ta vare på dem jeg er glad i. Og det gjør noe med hvilke kampsaker jeg velger, hvor kampen mot ekstremisme har blitt viktig, fordi det har kostet meg og AUF veldig mye – og fordi den utfordrer oss mer enn noensinne.

– Du har skrevet en bok; hvordan drar du linjene?

– Mange er i dag redd og bekymret fordi verden har blitt farligere. Det skjer fordi mange av ideene som angrep Utøya, nå har fått politisk innflytelse. Det er ikke nøyaktig det samme, men de har mange fellestrekk.

– Kan du peke på dem?

– Skal vi kjempe mot Putins regime, med også de farlige veivalgene som Trump tar i USA og det som Benjamin Netanyahu nå gjør på Gaza, så må vi lære av historien. Jeg prøver å gi noen lærdommer fra kamp mot ekstremisme, men også hvordan jeg og AUF har vært med å finne mening med livet og politikken etter 2011:

– Fascismen er ikke noen ny idé. Å bekjempe den har historien lørt oss mye om, og det handler frem for alt om å finne en annen vei folk kan tro på. Akkurat nå tror jeg det er særlig viktig overfor en generasjon unge – spesielt menn – som trenger hjelp til å finne ut av hvilken vei det skal være.

Om livet etter terroren

Han sier han kom seg sakte og sikkert på beina.

– Det finnes en bevegelse på internett som sier at unge menn klarer seg best selv. Jeg forstår at det har en appell, men for de aller fleste av oss er det jo ikke sånn.

Han fortsetter:

– Jeg opplever meg som en sterk fyr, med trygg og god oppvekst, men jeg hadde ikke klart å komme meg dit jeg er i dag, uten en god psykolog, et gratis helsevesenet, lærere, venner, familie, og svigerfamilie, som har brydd seg om meg.

AUF-lederen er veldig klar på det.

– Jeg hadde ikke hatt sjanse i havet å klare meg alene. Det er ingen svakhet med meg, men en styrke ved velferdsstaten: At fellesskapet har stilt opp for meg. Jeg vil advare mot den alenegangen mange unge menn og jenter blir fortalt at de skal søke av dårlige forbilder i sosiale medier.

Han er spesielt bekymret for enslige unge gutter.

– Å være alene i livet gjør noe med deg. Sinte unge menn må få en retning i livet som ikke er hat. Jeg har skrevet denne boken fordi det er viktig at noen forteller unge gutter og jenter hvorfor verden blir farligere og hva de kan gjøre med det.

– Ganske sjokkert

Anders Behring Breivik er dømt til forvaring for sine ugjerninger. Det betyr at han trolig aldri slipper ut av fengsel, men han har krav på at det gjøres vurderinger.

AUF-lederen sier dette om hans tanker om Breivik.

– Jeg er temmelig sikker på at han aldri kommer ut igjen fra fengsel. Jeg får mange spørsmål om ham når jeg er rundt omkring på skoler:

– De spør om jeg kunne ønske at han fikk dødsstraff.

– Da blir de ganske sjokkert, fordi jeg sier «selvfølgelig er det en del av meg som kunne ønsket seg det. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg aldri mer hadde måtte tenke på den fyren igjen.»

– Men så legger jeg til:

– Jeg er jævlig glad for at det ikke er opp til meg å bestemme det; at det ikke er vi som er offer for terror som skal bestemme, men at vi har en rettsstat som avgjør slikt. Jeg verner om den rettsstaten.

– Nesten alle sviktet

Han mener terrorangrepet kunne vært unngått.

– Det hadde vært mulig.

– Hvem sviktet?

– Nesten alle. Vi har sett det i en rekke terroristsaker. Mange har mistenkt at noe er galt med den eller den, men kostnaden ved å si ifra er for stor. Så håper man at noen andre gjør det i stedet.

Han legger til:

– Tonje Brenna sa engang at «noen det er deg». Jeg mener det er viktig fremover knyttet til unge menn som faller utenfor. Det kan ikke være opp til politi og PST alene. Det er også opp til lærere, søsken, familie og venner.

– Så hvis noen opplever at noen er i ferd med å vippe over eller gå for langt, så må de tørre å varsle?

– Ja, forskning viser at de som er i stand til å få dem som er radikalisert ut av boblen sin, er de i nære relasjoner; kjæreste, venner og kollegaer. De opplever at vedkommende er hatefull og må tørre å si ifra.

Read Entire Article