Han var den personen i Norge som flest av oss lyttet til, nest etter kongen

Det er 22 år siden han forlot oss, så de unge vet knapt hvem han var. Det er synd. For på alle disse årene har jeg fortsatt ikke sett noen som har kunnet erstatte ham i dette landet. Det er ikke så rart. Han tronet som konge på den eneste tv-kanalen vi hadde da vi vokste opp. Forfatteren Levi Henriksen uttrykte det best da han kalte Bye «den siste villrosen i den buketten som heter Norge». I et minneord skrev han «… da morgenen rant, sluttet hjertet til Alamos siste forsvarer å slå». Akkurat slik kjentes det.

Jeg var selv ved Alamo i Texas høsten 1999. Historien om Davy Crockett og de få som holdt stand til det siste, har fascinert meg i alle år. Slik beundret jeg også Erik Bye. Da han døde, var det som om forsvarerne våre falt én etter én. Norge mistet noe mer enn en stemme, vi mistet en offentlig samvittighet. Vi hadde virkelig trengt denne varsleren i dag; en person som ikke var anonym, men som bevisst brukte sin posisjon til å stå opp for fred og menneskerettigheter.

Bye ble kalt både «høvdingen» og «landsfader», og det var ikke uten grunn. Han ble kåret til den personen i Norge som flest av oss lyttet til, nest etter kongen. Han var en samfunnsrefser av de sjeldne, men også en stor poet, sanger og fremragende journalist.

I tjue år har Protestfestivalen hatt det ærefulle oppdrag å årlig dele ut Erik Byes minnepris til personer som over tid har gjort verden til et bedre sted, internasjonalt, nasjonalt eller lokalt. Han avduket selv sin egen tekst om Vårherres klinkekule i en monter ved havet ved Snadderkiosken. Posisjonen hans var unik, men det viktigste var at han brukte den til å gjøre godt.

Da festivalen i 2002 sto uten støtte fra Fritt Ord, tok vi med oss to kjente personer til direktør Erik Rudeng for å tale vår sak. Da vi følte vi ikke kom noen vei, sa han plutselig: «Dere trenger ikke si mer, Erik har ringt.» Erik Bye som var kommet oss i forkjøpet. Resultat: Det ordnet seg! Siden den gang har Fritt Ord vært Protestfestivalens viktigste støttespiller. Da vi samme året hedret Bye med en seks timers hyllest, skrev han håndskrevet takk og sendte i posten til alle som bidrog til hyllesten. Hvem ville gjort noe slikt i dag?

Han var et menneske som brydde seg mer om andre enn seg selv. En sen lørdagskveld, mens han lå alvorlig syk på sykehus og visste hvor det bar hen, ringte han meg for å høre hvordan det sto til. Jeg forsøkte å snu samtalen, men han nektet. Et annet bilde som har brent seg fast, er en episode knyttet til festivalen i 2002. Fædrelandsvennen som slaktet festivalen det første året, hadde snudd etter hvert. Da avisens utsendte hadde vært på Erik Byes konsert i domkirken – Byes siste i Kristiansand – var journalisten begeistret og brukte til og med ordet «landsfader». Han skrev at Bye mante til fred, forsoning, ettertanke og refleksjon: «Så fjernt fra det skråsikre og absolutte, så åpent for undring og nestekjærlighet som man sjelden opplever forkynnelsen ellers i kirken».

Det var krig som først og fremst fikk det til å lyne i øynene hans. Han var en beinhard motstander av all krig. Han sa treffende at «vi går med Gud i den ene lomma og Fanden i den andre». I et intervju med Klassekampen sa han: «Prestene preker, salmene runger. Nå skal vi ut å drepe. Jeg skulle ønske de lot Gud i fred.» Krigsmotstanden hans fikk jeg også føle på da vi en gang satt en hel kveld på Theatercaféen under karikaturen av ham selv, mens han med brennende engasjement snakket om flammene over Irak, som måtte slukkes.

I et kvart århundre har jeg lett med lys og lykt etter personer i Norge med en tilsvarende iver etter å gjøre det rette. Jeg har ikke lyktes. Erik Bye var noe for seg selv. I dag, med kriger, korrupsjon, kameraderi, maktdemonstrasjoner, utenforskap og fattigdom, urettferdighet og nedsnakking av medmennesker, klarer jeg knapt å forestille meg hvordan han ville reagert. På enkelte områder har kanskje Mímir Kristjánsson blitt en slags offentlig samvittighet i dag. Men Bye hadde en annen og helt særegen posisjon, en autoritet og tillit som neppe kan gjenoppstå. Derfor er spørsmålet mer presserende enn noen gang: Hva ville Erik Bye gjort? Burde han ikke fått en ordentlig statue?

Protestfestivalen vil markere 100-årsjubileet for hans fødsel til høsten. I morgen kveld står Marianne Bye Granheim på scenen foran et utsolgt Oslo Konserthus for å minnes morfaren.

Teksten til Vår Herres klinkekule, som står inngravert i monteren ved Snadderkiosken i Kristiansand, ble for noen år siden kåret til Norges beste sangtekst. Den er enda mer aktuell i dag enn da monumentet til Torkel Christiansen ble avduket 11. september 2002:

«Det var vår egen jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.

Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.

Og vi som av den lille jord er båret og tror at intet teller uten den,

får drømme at Han leter mer i morgen og håpe at han finner oss igjen».