Har kraftbransjen glemt hvem den egentlig er til for?

Dette er ikke bare strømproduksjon. Det er nasjonal infrastruktur, beredskap, industrihistorie og et fellesgode bygget opp gjennom generasjoner.

Derfor er det verdt å stille et ubehagelig spørsmål: Har kraftbransjen mistet samfunnsansvaret sitt?

I 2025 eksporterte Norge store mengder kraft. Statnett viser rekordhøy eksport og betydelig netto utførsel av strøm. Samtidig gikk vi inn i 2026 med lite snø, lave magasiner i Sør-Norge og advarsler om svak hydrologisk situasjon.

Fornybar Norge peker på lite vann, lite snø, høye gasspriser og internasjonal uro som forklaring på høye strømpriser. Men det er ikke hele bildet.

Kraftprodusentene vet at vannkraft er regulerbar. De vet hvordan snømengder og tilsig utvikler seg gjennom vinteren. Når magasinene likevel er lave etter lang periode med høy eksport, blir det for enkelt å skylde på været alene.

Været kan ikke styres. Eksporten kan.

Når vi samtidig får høre at vannet må spares, er det legitimt å spørre hvorfor kraft fortsatt sendes ut av landet.

Et særlig oppsiktsvekkende punkt finner vi i Fornybar Norges egne forklaringer:

For at Norge ikke skal eksportere for mye strøm, må norske priser bli høyere enn prisene i landene rundt oss.

Les den setningen én gang til.

Vi har altså laget et system der norske husholdninger må betale mer for at kraften ikke skal forsvinne ut av landet. Da er det ikke rart folk mister tilliten.

Dette handler ikke om å være mot kraftutveksling. Import kan være nyttig i perioder. Men vannkraft er ikke en hvilken som helst vare. Den er i hovedsak offentlig eid gjennom staten, kommuner og offentlige kraftselskaper. Den ble bygget for å sikre strøm til husholdninger, industri og samfunnskritiske funksjoner.

Når kraftbransjen opptrer som om hovedmålet er å maksimere eksportinntekter, oppstår et demokratisk spørsmål: Hvem er kraftsystemet egentlig til for?

Det mest alvorlige handler om markedsmakt.

Vi vet fra internasjonale energimarkeder at knapphet gir høyere priser. Derfor finnes både REMIT-regelverk, markedsovervåking og tilsyn mot manipulasjon. Enron-skandalen i California viste hvordan strategisk disponering av kapasitet kunne presse prisene kraftig opp.

Jeg sier ikke at norske produsenter driver markedsmanipulasjon. Det må eventuelt undersøkes av myndighetene.

Men spørsmålet må kunne stilles:

Når store mengder kraft eksporteres før magasinene er trygt fylt opp, og resultatet senere blir knapphet og høye priser, hvor går grensen mellom normal markedstilpasning og en praksis som bidrar til å skape fremtidig knapphet?

Det er ikke sikkert dagens regelverk fanger dette godt nok.

Derfor trenger vi en politisk diskusjon om styringen av vannkraften. Ikke bare strømstøtte og Norgespris, men tydeligere samfunnskontroll.

Vi trenger krav til minimumsfylling før stor eksport tillates. Vi trenger større åpenhet om eksportstrategi og disponering av magasinene. Og vi trenger et kraftsystem der samfunnsansvar veier tyngre enn kortsiktig profitt.

For vannkraften er ikke kraftbransjens private pengebinge. Den er folkets felles energiressurs.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvorfor strømmen er dyr.

Spørsmålet er om vannkraften fortsatt forvaltes på vegne av fellesskapet, eller om fellesskapet nå forvaltes på vegne av kraftmarkedet.