Har vi truffet balansen mellom åpenhet og unødvendig utlevering?

Det som før var en intern prosess med et visst vern for søkerne, er nå daglige drypp av navn, alder og yrke ofte presentert som små dramaserier: Hvem kjemper om toppjobben? Hvem søker på «alt»? Hvem er outsideren?

Når vi møter dette igjen og igjen, er det lett å tenke at vi lever i en tid der folk bytter jobb like ofte som andre bytter kaffetrakter. Men virkeligheten er mer nyansert. Arbeidslivet endrer seg raskt, og med det endres også måten vi søker jobber på. Mange som søker bredt, gjør det ikke fordi de er rastløse, men fordi arbeidslivet stiller nye krav. Det handler om trygghet, kompetanse, utvikling, og om at det ikke lenger holder å stå stille og håpe at verden bremser opp for vår skyld.

Likevel er det ingen tvil om at eksponeringen påvirker. Jeg møter stadig folk som sier: «Jeg kunne tenke meg å søke, men jeg vil ikke ha navnet mitt i avisa hvis jeg ikke får jobben.» Den setningen burde få oss alle til å stoppe opp et øyeblikk. Når unge i starten av karrieren, eller erfarne ansatte som ønsker å prøve noe nytt, vegrer seg for å søke av frykt for å havne i nyhetsspaltene, da må vi tørre å spørre om vi har truffet balansen mellom åpenhet og unødvendig utlevering.

Det er lett å glemme at et navn på en søkerliste ikke sier noe som helst om motivasjonen bak. Kanskje søkte vedkommende fordi jobben var en drøm. Kanskje fordi livssituasjonen endret seg. Kanskje fordi de ønsket kompetanseutvikling. Eller bare fordi de trengte litt mer trygghet i hverdagen. Men når navnet står der, får alle mulighet til å tolke det, og tolkningene har gjerne lite med virkeligheten å gjøre.

Vi må også snakke om hva denne synligheten gjør med mobiliteten i arbeidslivet. For vi trenger faktisk folk som tør å bevege seg. Vi trenger at kompetanse flyter mellom sektorer. Vi trenger at offentlige virksomheter får mulighet til å tiltrekke seg dyktige folk uten at søkerne føler at de spiller bingo med sitt eget rykte. Hvis et navn i avisa gjør at flinke folk lar være å søke, taper både kommunene og samfunnet.

Det er ikke slik at åpenhet rundt søkerlister er feil. Åpenhet er en viktig del av tilliten til offentlig sektor. Men åpenhet må være klok, ikke klikkvennlig. Den må gi mening, ikke mistenkeliggjøre helt vanlige mennesker som bare gjør det de har lært at de skal gjøre: utvikle seg, bidra, strekke seg mot noe nytt.

Vi står i et arbeidsliv som krever mer av oss enn noen gang. Vi skal være omstillingsdyktige, kompetente, fleksible og tilgjengelige. Vi skal tørre å vokse. Da må vi også sørge for at systemene rundt oss ikke hindrer oss i akkurat det. Et samfunn som forventer at folk tar ansvar for egen karriere, kan ikke samtidig gjøre det vanskelig å søke på en jobb uten at hele byen skal mene noe om det.

Det minste vi kan gjøre, er å snakke mer modent om hvorfor folk søker jobber – og mindre om hvem som gjør det. Da får vi et arbeidsliv der folk ikke bare våger å stå i jobben sin, men også våger å ta steget videre når de kjenner at tiden er inne. For Kristiansand, og for hele landet, er det helt avgjørende at dører ikke bare står åpne, men at det også føles trygt å gå gjennom dem.