Håret vårt er ikke normalt, ikke ønsket, og ikke verdt noe

Frisørlærlingene i Norge skal lære å behandle alle hårtyper. Til tross for dette sier frisørene jeg kjenner at de aldri fikk opplæring i hvordan de skal håndtere verken afrohår eller løsere krøller.

Håret vårt blir neglisjert både i fagopplæring, frisørsalonger og butikkhyllene. Resultatet er at afro-norske jenter og gutter vokser opp uten mulighet til å lære om eller ta vare på sitt eget hår.

Dette handler ikke bare om hår. Det handler om identitet, likeverd og strukturell diskriminering.

Læreplanen i frisørfaget sier tydelig at lærlinger skal lære å håndtere forskjellige hårteksturer. Likevel lærer de færreste noe om afrohår. Når frisører verken kan gi meg råd eller hjelp, tvinges jeg, og andre som meg, til enten å rette håret, dekke det til, eller betale dyre summer for spesialiserte behandlinger. Dette fratar oss muligheten til å utvikle et sunt forhold til vårt naturlige hår.

De fleste vanlige butikker fører ikke produkter for afrohår. Når de først tar inn merker som «As I Am» og «Mielle», velger de bevisst bort stylingproduktene, selv om det er nettopp disse produktene vi trenger. De selger kun sjampo, balsam og/eller lette oljer.

Dette er produkter som også hvite jenter med løse hårtyper kan bruke. Hvorfor selges ikke hele produktlinjen? Hvorfor må vi alltid lete på nettet og betale ekstra mye for helt grunnleggende hårpleie?

For mange hvite jenter er det en selvfølge å finne billige hårprodukter på nærmeste matbutikk, sminkebutikk eller apotek. For oss med afrohår blir den samme hårpleien en luksusvare.

Produktene vi trenger, er vanskelige å få tak i og koster ofte fire ganger mer enn i andre land. Vi kan ikke velge mellom budsjett eller premium – alle budsjettalternativene som eksisterer i Norge har fått en luksuspris. Vi betaler en afro-skatt eller afro-tax.

Alt dette sender et klart signal: Håret vårt er ikke normalt, ikke ønsket, og ikke verdt noe. Unge nordmenn med afrohår vokser opp med et dypt selvhat knyttet til utseendet sitt. De ser at håret deres ikke blir akseptert eller representert, at det ikke er bærekraftig å betale summen det koster å ta vare på det.

De må bruke hele livet på å prøve å passe inn i en boks som ikke ble skapt for dem. Samtidig får vi høre at vi «klager for mye», at vi må «slutte å gjøre alt til rasisme».

Men det å ignorere problemet er også et valg. Det valget har samfunnet vårt tatt i altfor mange år. Det er på tide at vi tar hårdiskriminering på alvor.

Dette handler ikke om å «klage over småting», det handler om retten til å føle seg som seg selv, og til å bli møtt med respekt og representasjon.

Det at butikker velger å ikke selge produkter ment for oss fordi det ikke er økonomisk gunstig. Det er ikke en god nok grunn, på samme måte som det ikke ville vært en god nok grunn til å ikke bygge rullestolramper. Vi kan ikke la økonomisk gunstighet diktere hvilke marginaliserte grupper som fortjener verdighet.

Frisørutdanningen må inkludere afrohår i praksis, ikke bare på papir. Norske butikker må føre produkter for alle hårtyper, ikke bare det de anser som «normalt». Ikke minst må samfunnet slutte å overse hvordan diskriminering også kan sitte i noe så enkelt, og så viktig, som hår.

For afro-norske medborgere handler dette ikke om forfengelighet. Det handler om verdighet.

Innlegget er levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.