Havvind og kjernekraft: Å plukke vinnere er ikke forskerens jobb

Når de implisitt behandler havvind som premiss og kjernekraft som hypotese, har de forlatt analytikerrollen, skriver innleggsforfatterne i et svar til tre forskere. Foto: Eduardo Munoz, Reuters / NTB

Når ble det forskernes oppgave å skjerme én teknologi mot konkurranse fra en annen?

Tre forskere fra Institutt for energiteknikk (IFE) skriver i Aftenposten 5. april at kjernekraftdebatten blir for enkel. Ironisk nok forenkler de selv: Kjernekraft avfeies som for dyrt og for sent, mens havvind behandles som en gitt del av løsningen.

Tidsargumentet er sirkulært. Kjernekraft tar for lang tid, hevdes det. Men det tar lang tid nettopp fordi Norge aldri kommer i gang. Sør-Korea bygger konvensjonelle reaktorer på fem år og til en tredjedel av kostnaden IFE-forskerne selv anser som konkurransedyktig i Norge.

Forskerne advarer om at signaler om kjernekraft kan «utsette investeringer» i havvind. Men når ble det forskernes oppgave å skjerme én teknologi mot konkurranse fra en annen?

I motsetning til flytende havvind har konvensjonelle lettvannsreaktorer vært kommersielt tilgjengelige i over 50 år. Hvem bærer egentlig størst teknologisk risiko?

Når de implisitt behandler havvind som premiss og kjernekraft som hypotese, har de forlatt analytikerrollen og begynt å plukke vinnere.

Til sammenligning skrev NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) i 1975 en rapport om kjernekraft med formål å gi politiske myndigheter konkrete alternativer og forberede prosjekter for å dekke kraftbehovet minst ti år frem i tid.

Det er en oppskrift som fortsatt holder: Gi politikerne reelle alternativer – ikke plukk vinnere på deres vegne.