Helsehus-plan på Tjora kan være en dyr feilkjøring

DEBATT: Sola kommune vurderer å etablere et helsehus i det tidligere SLB-bygget på Tjora – et nedlagt kontorbygg i et industriområde uten nærliggende tjenester. Jeg har fulgt denne saken tett over tid, og stiller en rekke spørsmål kommunen ennå ikke har svart tilfredsstillende på.

Innsenderen er skeptisk til Sola kommunes planer om et helsehus i et nedlagt kontorbygg i et industriområde. Foto: Fredrik Refvem

Jeg mener denne lokasjonen er feil, og kommunen har allerede en bedre tomt.

Bygget ligger i et industriområde uten nærhet til butikker, kollektivtilbud eller andre tjenester man naturlig forbinder med et helsehus. Det som gjør dette enda mer påfallende: kommunen eier allerede en byggeklar tomt i Solakrossen, tilrettelagt nettopp for et helsekvartal.

Ombygging ofte dyrt

Begrunnelsen for å vurdere Tjora-alternativet er i hovedsak pris. Men prisen kommunen oppgir for nybygg i Solakrossen – 1,2 milliarder kroner – er, slik jeg oppfatter det, ikke justert for tilskudd fra Husbanken (inntil 1 120 000 kr per heldøgns plass) og full merverdikompensasjon. Fratrekkes dette, reduseres realprisen med flere hundre millioner kroner. Det er et tall kommunen skylder innbyggerne å forklare.

Bygget ble oppført for et oljeserviceselskap på slutten av 1990-tallet og er ikke tilpasset helseformål. Basert på kjent volum og erfaringstall fra bransjen anslår jeg ombyggingskostnadene til mellom 150 og 300 millioner kroner. Totalombygginger av denne typen har historisk langt større risiko for kostnadsoverskridelser enn nybygg.

Kommunen argumenterer for at det er byggets eiere – ikke kommunen – som skal stå for ombyggingen, og at kommunen deretter overtar via leieavtale eller kjøp. Dette skal etter kommunens vurdering holde prosjektet utenfor regelverket for offentlige anskaffelser.

Brudd på anskaffelsesregelverket?

Her er jeg dypt uenig. Et prosjekt av denne størrelsen – der kommunen stiller detaljerte funksjonskrav, spesifiserer antall omsorgsenheter og støttefunksjoner, og trolig har delt egne planer for helsekvartalet med utbygger – vil etter min vurdering klassifiseres som et bygge- og anleggsprosjekt som krever åpen anbudskonkurranse.

Jeg har rådført meg med aktører i regionale og landsdekkende totalentreprenørfirmaer. Samtlige gir uttrykk for at dette ikke fremstår som en lovlig anskaffelse. Likevel ønsker ingen å klage saken inn for Klagenemnda for offentlige anskaffelser (Kofa). Frykten for fremtidige «represalier» fra kommunen – som er den klart sterkere parten – er reell og forståelig.

Som privatperson med dokumentert samfunnsengasjement i denne saken, har jeg selv klagerett til Kofa. Dersom kommunestyret vedtar en avtale, vil jeg benytte den. En eventuell dom for ulovlig anskaffelse kan medføre forbud mot avtalen og bøter på 10–15 prosent av kontraktsverdien – i dette tilfellet potensielt 15–30 millioner kroner.

Hvem tjener egentlig på dette?

Reguleringsplanen er heller ikke i orden. Tomten er i dag regulert til industri. En ombygging til helsehus krever full omregulering – en prosess som typisk tar 12–24 måneder og som kommunen ikke kan prioritere foran andre private aktørers prosesser. I tillegg planlegges en ny transportkorridor vest i nær tilknytning til bygget, noe som kan komplisere saken ytterligere.

Et fraflyttet kontorbygg i et industriområde med usikre fremtidsutsikter har lav markedsverdi. En langsiktig leieavtale eller et salg til kommunen vil være svært gunstig for dagens eiergruppe.

For Sola kommune derimot representerer dette alternativet risiko på flere fronter: mulig dom for ulovlig anskaffelse, tap av Husbanktilskudd og merverdikompensasjon, samt en krevende og tidkrevende reguleringsprosess. Samlet sett er det vanskelig å se at dette er til kommunens fordel.

Kommunedirektøren har lovet større åpenhet framover. Jeg gjentar min oppfordring: Vis innbyggerne hva 1,2 milliarder kroner faktisk inneholder – med og uten statlige tilskudd og kompensasjoner. Gjennomsiktighet er ikke bare god forvaltningsskikk. Det er et krav.