Her hviler en HR-konsulent. Det hadde ikke gått.

Tegning: Marvin Halleraker

Bør det bli vanlig å risse inn yrkestitler på gravstøttene igjen?

Se der ligger en pianist. Og der en sogneprest. Og en oberst. Det føles fint, på en stille og forunderlig måte, å lese sånne ting når man rusler rundt på gamle gravlunder.

Folk var åpenbart sterkt knyttet til jobben i de gamle generasjonene. Når de døde, skulle det markeres at de hadde vært noe mer enn bare kjære og gode familiemedlemmer. Det skulle kunngjøres hva de hadde bidratt med som samfunnsborgere. Derfor hviler de i vigslet jord som sakførere, lensmenn, gårdbrukere, bakere og veldig mye annet.

Hva de jobbet med, forteller selvsagt ikke alt om disse forlengst avdøde menneskene. Men det forteller jo noe om dem. Det gir også den gamle kirkegården – hvis det er lov å si det – mer liv.

Rader med smarttelefoner

Moderne gravsteder ser ut som «rad på rad med smarttelefoner», sa kunsthistoriker Espen Hauglid til Aftenposten her om dagen. Industrielt masseproduserte, glatte gravsteiner på flate gressletter gir kirkegårder et monotont preg.

Det samme går det an å mene om de knappe inskripsjonene. Oftest står det bare et navn, med tilhørende datoer for fødsel og død. Å blande seg borti den sørgendes families valg av tekst hadde vært galt og pietetsløst. Det er en privatsak. Det ville være meningsløst å gå i demonstrasjonstog for å få yrkestitler tilbake til gravlundene, for det finnes jo slett ingen forbud mot å ha dem med. Det er bare ikke vanlig lenger.

Men kirkegården som helhet er ingen privatsak. Tvert imot, den er de døde generasjonenes plass i det offentlige rom. Følgelig havner den enkelte gravstøtten i en mellomposisjon, som både en privat og en offentlig ting.

Steinen er et sted å gå til med personlig sorg, takknemlighet og vemod. Men steinen vender seg også ut mot det bredere fellesskapet. Det gjør gravlunden til noe mer enn en samling private minnesteder. En gravlund er et kulturminne, en møteplass mellom fortid og nåtid, en kilde for slektsgranskere og for bygde-, by-, sosial- og kulturhistorikere.

Hadde jernstakitt med port

Fungerte dette offentlige rommet bedre før? Nja, nei, det går det ikke uten videre an å si. Oddmund Sørmoen, kunsthistoriker og seniorrådgiver i Kirkerådet, har sett på fotografier fra kirkegårder rundt 1900. Gravlunden har der karakter av «ustelt og ujevn blomstereng slik den hadde vært i århundrer», skriver han i en artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur. «De enkelte gravstedene lå som velstelte små øyer i enga, avgrenset av jernstakitt med port. Innenfor porten sto minnesteinen på en gruslagt flate.»

I sum ble det for rotete. Statens gravstedskonsulenter ville rydde opp. Espen Hauglid har funnet frem til noen friske sitater i sin ferske og fascinerende bok om gravstøtter og annen steinskulptur. Folk pyntet gravene med steiner «som var sterkt i slekt med plysjen og pinnestolene», skrev gravstedskonsulent Pål Sæland i 1931. I 1954 skrev kollegaen Karen Reistad at mange kirkegårder var «et villnis i stedet for den fredede plett de skal være.»

Demokratisering

Kirkegårdene fikk sine lettstelte, sammenhengende gressmatter og noen standarder for gravstøttenes størrelse og fasong. Yrkestitlene ble gradvis faset ut.

Det går an å se på det som et sympatisk uttrykk for demokratiseringen av Norge. Alle mennesker har samme verdi. I det riktig lange løpet, som favner både livet og det som kommer etterpå, blir konsernsjefen aldri viktigere enn sine renholdere og sykkelbud.

Et fremskritt for likestillingen mellom kjønnene var det også. Prester, lensmenn og offiserer lå i graver med ektefeller som var uten tittel eller i beste fall nevnt som hustru. Det hadde virkelig ikke gått an å gjøre det slik i dag.

Evigheten er kort

Med folketilveksten kom naturligvis også de mange praktiske hensynene som moderne gravferdsetater må ta. «Den evige hvile på en norsk kirkegård er mindre evig og mer hvileløs enn mange tror», skrev Oddbjørn Sørmoen. Etter fredningstiden på 20 år påløper festeavgift som veldig mange betaler videre for foreldre og besteforeldre. Men for oldeforeldre? Det skjer i mindre grad.

Så selv om de virkelig gamle minnestedene blir tatt vare på, de som er 100, 150 og 200 år gamle, er varigheten kortere for gravsteiner reist i andre halvdel av det tjuende århundre og senere. Yrkestitlene er borte. Det er trist, men til å skjønne.

En ting er å se en mosegrodd gammel stein til minne om en salmaker eller stykkjunker. Men det spørs om samtidens jobbtitler hadde hatt den samme slitestyrken. Her hviler en HR-medarbeider. Og der borte under hengebjørken ligger en senior accountant mellom en influenser og en youtuber.

Det hadde ikke gått. Trøsten får være at alle setter spor som blir tatt vare på, minst like grundig og detaljert som før. Både i menneskenes sinn og høyt der oppe i de digitale skyene.