Hipp hurra for grunnrente­skatten!

GJESTEKOMMENTAR: Oljeeventyret. Kampen mot de grådige utenlandske selskapene. Norsk kløkt som unngår ressursforbannelsen.

På bildet fra 2022 studerer fagsjef Björn Lindberg (t.v.) og museumsdirektør Finn E. Krogh modeller av betongplattformer på Norsk Oljemuseum. Foto: Pål Christensen

Det mangler ikke på de episke fortellingene i norsk oljehistorie, om visjonær og teknologiske sjumilssteg, fremsynte politikere og byråkrater, og et næringsliv som visste å gripe mulighetene de ble gitt. En rød tråd i den norske oljehistorefortellingen, er hvordan vi selv tok styringen.

Vi opprettet et eget statsoljeselskap, vi presset selskapene til å satse på norske leverandører og vi la til rette for å utvikle grensesprengende ny teknologi: rørledninger som krysset Norskerenna, og byggingen av Condeep-ene, Nordsjøens katedraler.

En oljearbeider står, grovt regnet, for en verdiskapning på over 10.000 kroner i timen. Om hver oljearbeider skulle fått sin egen produktivitet som lønnsutbetaling ville de hatt en årslønn på 18 millioner, seks millioner mer enn grunnlønnen til konsernsjef i Equinor Anders Opedal.

Fortellingen er imponerende, og den er behagelig. Den plasserer oss selv i begivenhetenes sentrum. Og knytter oljerikdommen tettere til våre egne egenskaper, det være seg oppfinnsomhet og fremsynthet, pågangsmot eller vilje til hardt og risikofylt arbeid.

«Oljeeventyret» har mye sannhet i seg. For mange land i verden har oljen vært vel så mye en forbannelse som velsignelse, og mye har blitt gjort riktig i Norge. Men er det den hele og fulle fortellingen?

Onkel Skrue eller Fetter Anton?

Klimaendringer var lenge en underkommunisert konsekvens av oljevirksomhet, men har nå i mange år hatt sin naturlige del i fortellingen om olje og gass, for eksempel i form av en egen utstilling om klima og energi på Norsk Oljemuseum. Men det finnes andre deler av historien som det også kan snakkes høyere om.

Produktiviteten til norske oljearbeidere skyldes ikke primært evner og arbeidsinnsats. Mesteparten knytter seg til at næringen er ekstremt innbringende ettersom den produserer og selger en begrenset naturressurs. Den ekstraordinære lønnsomheten kalles grunnrente, og skatt på grunnrente er den største årsaken til at Norge har en pengebinge som Onkel Skrue bare kunne drømme om. Norge var tidlig ute med grunnrenteskatt på norsk sokkel, og det har vært en viktig suksessfaktor.

Flaks? Det er ikke flaks at man har funnet, forvaltet og fordelt pengene fra olje og gass på en fornuftig måte, men det er i aller høyeste grad flaks at det ligger olje og gass på norsk sokkel. Mer Fetter Anton enn Onkel Skrue, om du vil. Men snakker vi om det?

Størst av alt er grunnrenteskatten

«Grunnrente» er ikke et begrep som brukes ofte i festtaler eller feiringer, eller når det snakkes om hvorfor Norge har 18 tusen milliarder kroner på bok.

Litt som en «self made» millionærarving som ikke snakker om hvor pengene kommer fra så snakkes det mer om hvordan kløkt, dristighet og framsyn har fått oljen til å strømme, teknologien til å blomstre, og pengene til å yngle. Alle er kjent med suksesshistorien om Statoil/Equinor som lokomotivet på norsk sokkel, og i 2022 var det folkefest og konsert da selskapet fylte 50. Selskapet har for all del bidratt med inntekter, arbeidsplasser og teknologiutvikling, men i kroner og øre til statskassen så er grunnrenteskatten og grunnrentemaskinen Petoro viktigere.

Gjennom særskatten alene har det strømmet inn over 4000 milliarder kroner til staten. Statens direkte eierskap (Petoro) ligger i samme størrelsesorden. Til sammen utgjør de 16 ganger statens samlede utbytte fra Equinor.

Havvind blir det nok aldri grunnrente på, men konsesjonslovene og hjemfallsrett sikret Norge eierskap og grunnrente på vannkraft, og nylig ble lakseskatten innført – også den en grunnrenteskatt – til stor protest fra næringen, nesten som et ekko fra 1975 da oljesærskatten ble innført. Men historien om grunnrenteskatt på norsk sokkel viser at det kan gå bra, også med høye skatter.

Torsdag skal oljesærskatten feires

Ofte trekkes Storbritannia fram som et skrekkeksempel på hurtig vekslende skatteregimer som gir selskapene manglende forutsigbarhet. Og her hjemme er selskapene raske med å rope på «stabile rammevilkår og forutsigbarhet» når mulige endringer diskuteres, i alle fall når endringene går dem imot (jf. Oljeskattepakken og elektrifisering av Melkøya). Grunnrenteskatten på norsk sokkel har vært høy og en del av de «stabile rammevilkår og forutsigbarhet» helt siden 1975. Det snakkes ikke ofte og høyt om at den bør endres, heller ikke av industrien selv.

Hvor er så fanfaren og gratiskonserten for oljesærskatten som faktisk har gitt mer penger i fellesskapets kasse enn statsoljeselskapet? Jo, på Norsk Oljemuseum blir det feiring! I anledning at det er 50 år siden innføringen markerer vi jubilanten med et halvdagsseminar som trekker de store linjene rundt grunnrentehøsting. Torsdag 10. april kommer akademikere og representanter fra industrien for å snakke om grunnrente, hvordan en grunnrenteskatt utformes, og hvilken rolle skatten har hatt.

Og det hele vil toppes med intet mindre enn et bestillingsverk om grunnrente for trekkspill og vokal!