Hun er både lærling uten lønn og midlertidig ansatt i 100 prosent stilling. Kan to ting som motsier hverandre begge være sanne på samme tid?

La meg stille et enkelt spørsmål: Kan to ting som motsier hverandre begge være sanne på samme tid?

Ifølge NAVs vedtak er jeg i et opplæringstiltak. Jeg er tiltaksdeltaker – «på toppen av bemanningen», som det heter i regelverket. Tiltaksplassen skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft. Jeg skal lære, vokse og kvalifisere meg til arbeidslivet.

Ifølge arbeidsavtalen jeg signerte er jeg midlertidig ansatt i 100 prosent stilling. Jeg er bundet av bierverv-forbud. Alt jeg skaper tilhører arbeidsgiver. Tariffavtalen for IKT-bransjen gjelder for mitt arbeidsforhold. Og i et møte ble jeg fortalt, med egne ord, at jeg er «en del av bemanningen, ikke på toppen av det».

Begge disse tingene kan ikke være sanne. Men begge er dokumentert. Og det er akkurat der – i det rommet mellom to uforenlige sannheter – at jeg befinner meg.

Jeg gjør en reell og verdifull jobb. Det vet jeg. Men jeg vet ikke lenger hva jeg er.

Jeg vil være tydelig på én ting: Jeg er glad for å gjøre en meningsfull jobb. Jeg trives. Jeg lærer. Og fagbrevet jeg jobber mot, betyr noe for meg – det er mitt mål, ikke noe noen har påtvunget meg. Problemet er ikke jobben. Problemet er konstruksjonen rundt den.

For mens jeg sitter på kontoret og gjør IT-drift som en hvilken som helst kollega, betaler NAV dagpenger i stedet for at arbeidsgiveren min betaler lønn. Fylkeskommunen betaler lærlingtilskudd. Staten dekker bilreisen min til jobben. Og min arbeidsgiver – et velfungerende, lønnsomt IKT-konsern – betaler ingenting.

Dette er ikke en sak om onde hensikter. Det er en sak om et system som har skapt en gråsone der ingen instans har full oversikt. NAV vet ikke hva fylkeskommunen betaler. Fylkeskommunen vet ikke hva NAV betaler. Arbeidstilsynet vet ikke at arbeidsforholdet eksisterer på disse vilkårene. Ingen ser det samlede bildet.

Velferdssystemet er bygget for å hjelpe folk inn i arbeidslivet. Men det kan ikke samtidig finansiere arbeidsgiverens lønnskostnader.

Jeg er ikke alene om dette. Det finnes ingen offentlig statistikk over antallet som befinner seg i min situasjon – fordi kategorien ikke eksisterer i systemet. Jeg er registrert som tiltaksdeltaker, ikke som sysselsatt, i SSBs statistikk. Men i praksis utfører jeg et fulltidsarbeid.

Konsekvensene er reelle og hverdagslige. Jeg kan ikke ta biarbeid uten skriftlig tillatelse fra arbeidsgiveren. Alt jeg skaper intellektuelt tilhører selskapet, vederlagsfritt. Jeg har tariffavtale, men ikke tarifflønn. Jeg har forsikringer og pensjonsordning – men pensjonsinnskudd beregnes av lønn, og jeg mottar ingen lønn. Hva opptjener jeg egentlig?

Og så er det dagpengene. Systemet stanset dem automatisk da arbeidsavtalen min ble registrert i a-ordningen – fordi systemet leste det som at jeg var «tilbake i arbeid». NAVs egen veileder måtte manuelt gripe inn og forklare at arbeidsgiver ikke hadde forpliktet seg til lønn. Det er en blindsone han erkjente skriftlig. Systemet fanget ikke opp det som ikke var der.

Systemet stanset mine dagpenger fordi det trodde jeg hadde fått jobb. Det hadde rett – og feil, på én og samme gang.

Hva er løsningen? Jeg skal ikke late som om jeg har alle svarene. Men jeg vet hva som mangler.

Det mangler tverretatlig innsyn. NAV, fylkeskommunen og Arbeidstilsynet bør ha plikt til å varsle hverandre når offentlige midler fra ulike kilder brukes til å finansiere samme arbeidsforhold. Summen av tilskudd bør være synlig for alle parter – og særlig for den det gjelder.

Det mangler en klar grense mellom opplæring og ordinært arbeid. En lærling i et reelt tiltak skal være et tillegg i bedriften – en ekstra person bedriften ikke strengt tatt trenger, men som er der for å lære. Hvis du derimot gjør de samme oppgavene som dine kolleger, inngår i den daglige driften, og bedriften ikke ville fungert like godt uten deg – da er du ikke lenger på toppen. Da er du en del av grunnmuren. Regelverket forbyr det. Men ingen sjekker om det faktisk er tilfelle.

Det mangler et sted å henvende seg. Jeg har vedtak fra NAV. Jeg har lærekontrakt fra fylkeskommunen. Jeg har arbeidsavtale fra arbeidsgiver. Ingen av disse instansene har ansvar for å se dem i sammenheng. Den som sitter med alle tre dokumentene i hånden og ser at de motstrider hverandre – det er meg selv.

Den som ser at de tre dokumentene motstrider hverandre, er meg selv. Det burde ikke være slik.

Jeg skriver dette ikke av bitterhet. Jeg skriver det fordi det ikke er vanskelig å se at noe er galt, men det krever at noen faktisk ser. Politikere, fagforeninger, journalister, Nav-direktører – alle som er opptatt av et seriøst arbeidsliv og en bærekraftig velferdsstat bør spørre: Hvor mange befinner seg i dette rommet mellom to stoler? Og hva koster det dem?

Jeg fullførte ikke læretiden min for tolv år siden. Nå er jeg i gang igjen, og denne gangen skal jeg i mål. Men veien dit bør ikke gå gjennom en juridisk gråsone der arbeidsgiver tjener, systemet taper, og du selv ikke vet hva du er.

Vi fortjener bedre. Ikke bare jeg – men alle som forsøker å gjøre det rette, ta den lange veien, og kvalifisere seg til et arbeidsliv de kan leve av.

Forfatteren er bosatt i Kristiansand og lærling innen IT-driftsfag.