Hun er fortvilet over datterens oppførsel

Men moren er usikker på om hun bør korrigere henne, eller bare fortsette å late som ingenting.

Jeg har en voksen datter med en personlighetsforstyrrelse. Utdannelse og jobb er preget av plutselige skiftninger og avbrudd. Alle sjefene hun jobber med, er ifølge henne psykopater, og plutselig har hun sagt opp. Når hun vil låne penger av meg, har jeg noen ganger svart nei. Da blir jeg kjeftet huden full og snakket nedsettende til. Jeg velger for øvrig å overhøre utskjellingene, og trekker meg heller tilbake. For jeg er redd for konsekvensene, særlig for at hun vil straffe meg ved å hindre meg i å se barnebarna.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

I det siste har jeg begynt å spørre meg selv – burde jeg i stedet korrigere henne og fortelle hvordan jeg opplever det hele? Burde jeg fortelle at jeg opplever henne som storforlangende, manipulerende og slem?

Jeg regner med at barnebarna kjenner på mye usikkerhet hjemme, og at besøkene hos meg er et pustehull for dem. Jeg snakker for øvrig aldri stygt eller nedsettende om moren deres, og til tross for at hun snakker nedsettende om meg foran dem, vil de heldigvis komme på besøk. Det tar jeg som et godt tegn. Hun har for øvrig en mann som holder henne ut, og jeg har forsøkt å snakke med ham, men han opplever nok at han kommer i en lojalitetsskvis og holder derfor igjen.

Men hva tenker du – bør jeg korrigere min datter, med fare for å bli utestengt? Når kan foreldre nekte barna å se sine besteforeldre? Er det en aldersgrense, og hvilke rettigheter har jeg som bestemor i forhold til barnebarna?

Nå skal det sies at barnebarna er relativt godt fungerende. Så de har det vel ikke så ille. Mitt hovedanliggende er min datter, og hvordan jeg skal forholde meg til henne – passivt eller aktivt. Det er vel de nærmestes oppgave å si sannheten. På den annen side – vil det hjelpe, har det noen hensikt? Uansett hvor jeg leser og googler for å finne svar på problemene mine i forhold til datteren min, står det «Run Forest, run!» Altså, tro ikke at du kan forandre den andre! Men, hva gjør jeg når jeg hverken kan eller vil løpe av gårde?

Psykologen svarer: