Hun har ikke utdan­nelse, og sosialt liv og dating nedprio­riteres. Marie Paulsens valg fører til fordommer.

Marie Paulsen (26) har valgt en utradisjonell yrkesvei. Det fører til støtte. Og fordommer.

Den store tenkeroen har senket seg over graffitikunstner Marie Paulsen. 26-åringen elsker å bevege seg når hun skaper, men akkurat nå lurer hun på hvilken farge som skal bli den neste på veggen. Hun har fått i oppdrag å lage et verk på et barnerom.

Hun finner glede i hver eneste spraylinje, men Paulsen står i jobben med et visst press. For dette litt uvanlige arbeidet spiller nemlig en nøkkelrolle i jakten på en annen drømmejobb.

Noen timer før kunstneroppdraget på Abildsø er spraybokser byttet med boksehansker og tannbeskytter.

– Jeg tror folk blir overrasket når de ser meg.

16 karer og én kvinne er samlet til sparringøkt på Frontline Academy Hasle. Her legger Paulsen grunnlaget for at en av hennes store drømmer skal gå i oppfyllelse.

Hun satser for fullt i håp om å bli en av verdens beste MMA-utøvere. Kontrasten er stor mellom Paulsens to lidenskaper, men de er helt avhengige av hverandre.

Som liten kastet hun seg på tilbudene som fantes hjemme i Arna, både i kampsportklubben og da kommunen åpnet en graffitigarasje. Hun fikk tidlig ansvar begge steder.

– Jeg har aldri klart å velge mellom dem.

Etter å ha konkurrert i karate higet hun etter noe tøffere. Paulsen begynte med MMA. Siden har hun tatt sporten steg for steg. Hun har gått ni amatørkamper og vunnet tre.

– Jeg har tapt sykt mye, men det gjør at jeg vinner senere.

Veien er imidlertid lang – og vanskelig.

Målet er høyprofilerte UFC, men proffkarrieren er ikke i gang helt ennå. I september er det amatør-VM i Georgia. Paulsen gleder seg til å konkurrere, men bak hvert steg på karrierestigen står en heftig regning.

I Norge er MMA i praksis forbudt. Utøvere som Paulsen og den norsk-svenske UFC-stjernen Jack Hermansson (venstre) kan trene, men ikke gå kamper her hjemme.

Dermed må man til utlandet for å konkurrere. Totalt koster det Paulsen 40.000 å få seg og treneren sin til VM. I tillegg opplever både hun og andre norske MMA-utøvere at forbudet gjør det vanskeligere å skaffe sponsorer.

Inntektene fra kunstnerjobben er helt avgjørende for at hjulene skal gå rundt. I tillegg jobber hun som instruktør på Frontline Academy og som resepsjonist og miljøarbeider.

– Det sosiale livet er ikke-eksisterende. Jeg har begynt å innse hvem som er de egentlige vennene mine – de som tåler at jeg er borte noen måneder. Jeg får ikke pleiet vennskap og familieforhold. Dating er uaktuelt, sier Paulsen.

Veien hun har valgt, er ikke enkel. Familie og venner støtter, men mange andre hever øyenbrynet når Paulsen forteller at hun ikke har utdannelse, men satser på kampsport og kunst. Noen sitter igjen med den stereotypiske sinte MMA-utøveren fra amerikansk underholdning. Andre er skeptiske til kunsten.

– «Ja, du tagger litt på gatehjørnet, du?» Den setningen har jeg hørt ofte! Jeg begynte jo på graffitikurs via kommunen. Det er veldig uskyldig, sier Paulsen.

Paulsen er ikke en som drar hetten over hodet før hun tusler ut med sprayboksene. Hun banker ikke opp folk på gaten. Og hun ser heller ikke ut som noen av de stereotypene.

Og det er litt av poenget. Hun ønsker å bryte med fordommer mot både henne selv og sine to lidenskaper ved å være som hun er.

– Jeg tror det kan ha noe å si for at folk skal åpne øynene sine og forstå at MMA og graffiti er noe man kan gjøre uten å være skummel eller kriminell.