Hva er det egentlig vi ser i disse møtene?

Jeg har tidligere skrevet om det økonomiske presset menn kan møte i forbindelse med ekteskap. Denne gangen vil jeg løfte frem noe som kanskje er mindre synlig, men som oppleves som en utfordring for flere i noen kulturer. Det er noen mønstre som går igjen.

Åpen

Når noen har bestemt seg for å se om de skal ta relasjonen videre, er det for mange vanlig at familien hans blir med for å besøke hennes familie, og motsatt.

Det er ikke uvanlig at hele familien er tilstede, og det kan også være invitert tanter, onkler eller andre viktige personer som står de nær. Det er en anledning for å bli kjent, men også for å vurdere. For alt skal være perfekt. Bordet skal fylles med mat, gjerne ulike retter.

Det legges tid, penger og stolthet i å skape et best mulig inntrykk. Når besøket senere gjengjeldes, forventes det gjerne at man overgår det man selv opplevde. Slik fortsetter det, og som de personene jeg har snakket med så kan det oppleves som en slags konkurranse om å fremstå best mulig.

Jeg mener vi må spørre oss selv her. Hva er det egentlig vi ser i disse møtene?

For det er jo nødvendigvis ikke et ærlig bilde, men heller et ønske om hvem og hvordan man ønsker å fremstå. Det som skal skje på et slikt møte er jo at på noen få timer, i en situasjon der alle vet de blir vurdert, skal det dannes et inntrykk som i verste fall kan få konsekvenser. Små detaljer kan bli lagt merke til. Kommentarer fra familie kan bli avgjørende. Noen forhold får aldri utvikle seg videre, ikke på grunn av de to det gjelder, men på grunn av vurderinger gjort rundt dem.

Se for deg selv. Du har blitt invitert hjem til noen du ser en fremtid med. Hele storfamilien har samlet seg. Du er nervøs, og det er ikke bare fordi du skal møte foreldre og søsken, men fordi du vet at det det er en rolle du skal fylle, mer enn å være tilstede i et møte mellom mennesker. Jeg vet godt hvordan det fungerer i enkelte kulturer.

Presiserer at dette ikke gjelder hos alle. Men flere av de jeg har snakket med om dette, sier det samme: Dette er en praksis vi må tørre å snakke om. Ikke nødvendigvis for vår egen del, men for barna våre. Og nei, ikke alle vil kjenne seg igjen. Men noen vil og derfor skal vi tenke på hva er det vi viderefører?

Et system der valg av partner ikke bare handler om to mennesker, men om godkjenning. Der kjærlighet må gjennom en form for vurdering. Der man lærer at det ikke er nok å kjenne etter selv, andre skal også mene noe, og det kan faktisk få en avgjørende betydning. Når familier på begge sider har et godt forhold til hverandre, er det verdifullt – det er jeg helt enig i.

Men i bunn og grunn er det ikke familiene som skal leve sammen. Det er to mennesker som skal dele hverdagen. De skal selv kunne vurdere hvem de ønsker å dele livet med. Familiene rundt bør heller få være en støtte i det valget, istedenfor å skulle være de som skal avgjøre det. For når fokuset er på at alt skal være perfekt, er det lett å glemme det viktigste: at ekte relasjoner sjelden er det.

Åpen

Åpen