Hva kan vi som underviser i matte lære av Team Pølsa?

KRONIKK: Ingen verdens ting kan man tenke, eller har vi som er opptatt av skole og utdanning generelt, eller mattefaget spesielt, noe å lære her?

Team Pølsa på rød løper før utdelingen av Gullruten i Grieghallen i Bergen i vår. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

«Alle eller ingen», synes å være mottoet til Øystein Pettersen. Enten skulle alle på ski opp på den 2105 meter høye toppen i Rondane der man på en klar dag kan se helt til Oslo, eller så skulle ingen dit. Allerede der skiller kanskje klasserommet og Rasletind-turen lag. For det er vel ikke mulig at alle skal oppleve mestring i matematikk eller andre fag? Men så hadde vel ingen rundt ungdommene i Team Pølsa trodd at de skulle stå på toppen av Rasletind heller?

Simonsen (2022) hevder det er tre ting som er nødvendig for at elever med utfordringer i matematikk skal oppleve mestring, eller komme seg på toppen av Rasletind om du vil; De må bli anerkjent som kompetente. Lærere og medelever må tro at de kan bidra med noe. De må få lov til å delta i meningsskapende matematiske aktiviteter. Og sist, men ikke minst, de må få lov til å ha fokus på forståelse, ikke bare drilling av basisferdigheter.

Meningsfulle aktiviteter

Er det ikke akkurat dette Øystein Pettersen driver med i Team Pølsa? Han tror at de skal få det til. Han legger til rette for meningsfulle aktiviteter. Og han øver ikke bare på å stå på ski og renne ned en bakke – han drar ungdommene med på tur. Lang tur. Bratt tur. Tur med fantastisk utsikt. Tur der samarbeid og lagfølelse er essensielt for å nå målet. Alt alle skal opp og alle får den hjelpen de trenger!

Alt jeg ønsker meg i et matematikklasserom; elever som jobber med matte fordi de vet hva det skal brukes til og får lov til å bruke det til noe vettugt her og nå. Elever som løfter hverandre og opplever mestring. Elever som får nok, og godt nok tilrettelagt hjelp, til å nå målene sine. Men hva var det som gjorde at ungdommene i Team Pølsa kom seg opp på Rasletind?

Jeg tenker det er to nivåer her. Det ene handler om hva Øystein og ungdommene jobbet med sammen. Det har jeg allerede vært inne på. Det jobbet med meningsfulle aktivitet. De trente på ferdigheter som helt konkret var viktige for å nå toppen. De gikk opp og rant ned. De øvde på å falle og reise seg. De jobbet med samarbeid og motivasjon. Og den «umulige» turen til Rasletind var bare et delmål på veien til VM-løypa.

Gangetabell, plog og fiskebein

Sammenhengen med mattefaget er kanskje ikke så åpenbar, men pugging av gangetabellen kan kanskje sammenlignes med å øve på plog og fiskebein på flatmark. Jeg sier ikke at det ikke er nødvendig, for det er det! Men ungdommene i Team pølsa hadde neppe kommet seg til toppen om de ikke hadde utforsket plog og fiskebein i en bakke. Og de hadde nok heller ikke orket å tryne og reise seg igjen og igjen og igjen, om de ikke visste hvorfor det trente på dette og hadde motivasjon for å gjøre det.

De hadde heller ikke klart det aleine. I et matte-klasserom handler dette om å kunne bidra med det man er god på. Du kan for eksempel ha gode problemløsnings-ferdigheter selv om du ikke klarer å huske at 3 x 6 er 18. Ungdommene i Team Pølsa hadde ulike styrker og vansker, og sammen klarte de å nå toppen av Rasletind. Ikke fordi alle gikk opp for egen maskin, noen kunne verken ploge eller gå fiskebein, men de kunne bidra med andre ting som var viktig for å nå målet.

I et ordinært klasserom vil det være både ungdommer med og uten funksjonsnedsettelser, alle med sine ressurser og utfordringer på ulike nivå. Dermed har vi utrolig mye å spille på, og mange muligheter til å spille hverandre gode. Dessverre opplever mange elever med matematikkutfordringer at måten vi legger opp undervisningen på ikke lar dem bruke det de er gode på og får til, og at vi ber dem øve på plog på flatmark hele tida. Selv om den mest fornuftige løsningen ville være å gi dem et gangekort eller en kalkulator og la dem delta på turen sammen med de andre.

Et stort støtteapparat

Men det andre nivået i Team Pølsa, som vi må våge å snakke om når vi sitter med tårer i øynene og er rørt over at ungdommene kommer seg opp på en topp mange ungdommer uten funksjonsnedsettelser ville strevd med å nå: er støtteapparatet.

Øystein Pettersen og ungdommene kom seg ikke opp på Rasletind aleine. Det var en drøss andre voksne som var en del av det teamet. Det var spesialpedagoger og psykologer som veiledet Øystein i hvordan han skulle møte ungdommene best mulig. Det var fysioterapeuter og andre ressurser som tilrettela aktiviteter. Og det var en haug voksne som dyttet og dro både fysisk og psykisk.

Skal vi få klasserom der alle elever opplever mestring må vi gjøre noe med begge disse nivåene. Vi må jobbe på måter som gjør at alle får delta i meningsfulle aktiviteter og samtaler, opplever at de blir sett på som kompetente og får jobbe med fokus på forståelse.

Men laget rundt lærerne og elevene må være godt nok og stort nok til å få alle opp matematikkens Rasletind. Øystein «Pølsa» Pettersen hadde ikke fått «elevene» sine opp på toppen aleine. Det krever vilje til å satse og til å betale det lønna til ressursene koster.