Hva med å sette «tæring etter næring»?

Det kunne være strevsomt og forbundet med risiko, men vi skjønte fort at inntekter måtte komme før vi kunne bruke penger og at det krevdes hardt arbeid for å tjene dem. Egenmelding og lange ferier var ikke del av livet, men å jobbe var en sentral del og en velsignelse. Senere lærte jeg om økonomi og finansiering med begrepene kilde og bruk, som bekreftet at kildene satte begrensninger på hva en kunne bruke.

De som jobber med dagens offentlige økonomi, ser ikke ut til å tenke i de baner. Statlige, fylkeskommunale og kommunale prosjekter er hinsides dyre, og de aller fleste blir til basert på altfor optimistiske kalkyler. De blir alle mye dyrere enn anslått, uten at det får konsekvenser for noen, ref. Regjeringskvartalet, Follobanen, Johan Sverdrup-feltet og lokalt Gartnerløkka og den nye rundkjøringen i Kjosbukta. Beslutningstagerne har ingen bekymring for hvordan pengene skaffes, «de detter jo bare ned fra himmelen», synes de å tro, selv de som ikke tror på vårherre. Fra økonomifaget har de fått med seg alt om bruk, men intet om kilde.

Offentlig økonomi i Norge utgjør ca. 55-60 prosent av fastlands-BNP, og er svært høyt sammenlignet med andre land. De private som driver bedrifter, blir ofte mobbet av politikere fra venstresiden, de blir pålagt stadig mer skatter og avgifter, og nå ønsker fagforeninger at de også skal gjøre jobben for NAV. En del flinke folk, som gjerne er bedriftseiere, flytter ut av landet med sine formuer, noe som bagatelliseres. Tapte skatteinntekter er en ting, deres kreativitet, investeringsvilje og skaperånd er etter min mening verre å miste.

De ansatte i det offentlige bryr seg ikke om noen flytter utenlands, de kan jo bruke fellesskapets penger uansett. Hvordan de skaffes til veie er jo helt likegyldig. At vi har et av Europas høyeste sykefravær, at nesten 700.000 personer i arbeidsfør alder går på ulike typer trygd, er etter min mening en konsekvens av for gode velferdsordninger, for stor andel offentlig økonomi og en tid preget av egoisme og lite dugnadsånd.

Nok en gang tenker jeg på hvor heldig jeg har vært, med en oldefar, bestefar og far som drev butikk og skjønte at penger måtte skaffes før de kunne brukes, og ikke motsatt. Skulle ønske at flere hadde vært så heldig, men det er jo ikke alle forunt. Jeg tenker at prinsipielt bør de som har ansvar for utgifter også ha ansvar for å skaffe inntektene. Først da vil beslutninger bli tatt basert på det kjente uttrykket «tæring etter næring».