Hva med barnet som ikke ble adoptert?

Ane Ramm som barn. Hun mener debatten om internasjonal adopsjon også må handle om hvilke konsekvenser en permanent stans kan få for barna som ikke blir adoptert. Foto: Privat

Adopsjonsrapporten er alvorlig. Men barnets beste handler også om barnet som ikke ble adoptert.

Spørsmålet om internasjonal adopsjon først og fremst er av det gode eller det onde, har fulgt feltet i flere tiår. Det har skapt splid internt i miljøet, også blant utenlandsadopterte selv, fordi det finnes utallige virkelighetsbeskrivelser.

Nå har Norge omsider fått en granskningsrapport som retter sterk kritikk mot myndighetene fordi de ikke har hatt god nok kontroll på gyldigheten av adopsjonene. I tillegg tok de hverken de første eller senere bekymringsmeldingene, blant annet fra Europarådet, alvorlig nok. Granskningsutvalget konkluderer med at risikoen knyttet til utenlandsadopsjon har vært for stor, og at det er tilfeldig hvorvidt en adopsjon også i fremtiden vil være lovlig eller ikke.

I dag er det mange utenlandsadopterte som føler at de omsider blir trodd. Samtidig er også mange adoptivforeldre hardt rammet. Selv om barnets beste er det sentrale i lovverk og konvensjoner, er det ikke til å komme forbi at barnets beste henger tett sammen med foreldres eller andre omsorgspersoners beste.

Kritikken må tas på alvor

Jusprofessorene i både Norge og Sverige, som har ledet hver sin granskning, er klare i sin tale. Den svenske adopsjonskommisjonen hadde et friere mandat enn den norske. Lederen, sivilrettsprofessor Anna Singer, anbefaler at Sverige stanser internasjonale adopsjoner permanent.

Hun håper Norge vil følge etter.

Det er ingen grunn til å betvile kritikken i den norske granskningsrapporten eller at systemiske økonomiske motiver har bidratt til grov utnyttelse av biologiske foreldre og menneskehandel. Det er rimelig å anta at det finnes store mørketall.

Selv med mine positive, om enn vestlige adopsjonsbriller, er det vanskelig å forstå beslutninger som ble tatt i et land langt borte for tjue, tretti eller seksti år siden. Det er et legitimt standpunkt å ønske permanent stopp i all utenlandsadopsjon fordi Norge ikke kan være sikre på at feil ikke vil bli gjort også i fremtiden.

Jussen kan ikke svare alene

Det er like legitimt å mene at utenlandsadopsjon skal fortsette til tross for at vi ikke har vanntette garantier. Det er imidlertid ikke et juridisk perspektiv. I et juridisk perspektiv, kan vi ikke akseptere denne typen risiko.

Spørsmålet er om det juridiske perspektivet alene er nok i vurderingen av internasjonal adopsjons fremtid. Feltet har noen likhetspunkter med diplomatiet, som også jobber mot ulike suverene stater, kulturer, kryssende verdier og menneskesyn. Jurister kan ikke bestille verdensfred med lover eller internasjonale konvensjoner i hånden, like lite som norske myndigheter eller adopsjonsformidlere fullt ut kan garantere lovlige adopsjoner. Selv jusen har sine begrensninger.

Vi vet ikke om det på systemnivå er 90 prosent ugyldige adopsjoner eller om det er 90 prosent rettmessige. Utvalget skulle bare kartlegge og identifisere systemiske problemområder i saksbehandlingen. Men selv om norske myndigheter og adopsjonsformidlere hadde hatt plettfri saksbehandling, ville det fremdeles være risiko knyttet til utenlandsadopsjon.

I så måte slår utvalget inn vidåpne dører.

Risikoen ligger implisitt i feltets natur, på samme måte som i det norske barnevernet. Vi ville aldri ha stengt ned barnevernet midlertidig mens en granskning pågikk, like lite som vi ville lagt ned hele systemet, som er utviklet over år, dersom en granskning fant graverende feil.

Dersom en juridisk risikovurdering i seg selv er nok, må Norge for all del også umiddelbart stanse lungetransplantasjoner, som et helt annet eksempel. I helsepersonelloven skal leger redde liv, ikke ta dem. Alle forstår absurditeten og de alvorlige konsekvensene en slik stans ville fått.

Hva løser en stans?

I Kina er det et underskudd på 30–40 millioner kvinner som en konsekvens av landets mangeårige ettbarnspolitikk. Det anslås at opp mot 200.000 barn fra Kina – de fleste av dem jenter – ble utenlandsadoptert i samme periode. Dette utgjør bare 0,5 % av dagens underskudd. En stans i all utenlandsadopsjon fra Kina tidligere ville ikke ha løst noen verdens ting, snarere tvert imot.

Parallelt med det juridiske perspektivet gjentas en bestemt virkelighetsbeskrivelse i mediene. Den preges nesten uten unntak av personlige tragedier, som selvsagt fortjener å bli lyttet til og tatt på alvor, men den preges også av en naiv romantisering av hvordan det er å vokse opp i et fattig, korrupt land som utnytter egne borgere grovt, og som ikke er et fullt utbygd demokrati med uavhengige domstoler.

Koreanskadopterte Ane Ramm mener adopsjonsrapporten må tas på alvor, men at konsekvensene av å stanse internasjonal adopsjon også må utredes bredere. Foto: Privat

Med dette mener jeg hverken å frata norske myndigheter ansvaret eller underkjenne dypt personlige tragedier som en konsekvens av ulovlige adopsjoner. Problemstillingen er like fullt en viktig del av sakskomplekset.

Barnets beste har flere sider

I tillegg til jus er helse, omsorg og sosialfaglig arbeid sentrale perspektiver. Det er ikke vanskelig å forstå betydningen av at utenlandsadopterte, som ikke er blitt trodd, får legitimitet gjennom rapporten. Det er heller ikke vanskelig å forstå sorgen over å ha blitt frastjålet et barn. Både foreldre og barn fortjener en unnskyldning.

Men det er ikke bare ett land som har mye å beklage.

Også adoptivforeldre fortjener oppreisning når enkelte i bevegelsen for et adopsjonsoppgjør sidestiller dem med menneskehandlere. Svikten ligger ikke på individnivå. Adoptivforeldre fortjener en unnskyldning for at de ble lurt. Mange mener heldigvis at de tok risikoen. Den samme risikoen kan ikke paragrafer alene romme.

Hvilke samfunnsproblemer løser vi på kort og på lang sikt, nasjonalt og internasjonalt, dersom Norge stanser adopsjon fra utlandet?

Før beslutningen om utenlandsadopsjonens fremtid fattes, må det også en grundig konsekvensanalyse til. Det arbeidet bør ledes av andre fagpersoner enn jurister og bør blant annet belyse konsekvenser for barnet som ikke ble adoptert. Først da har man et godt beslutningsgrunnlag, der det juridiske perspektivet kan veies sammen med helse-, omsorgs- og sosialfaglige vurderinger av barnets beste.