Hva mener man elever må kunne om matte før de får lov til å finne sine egne løsninger?

DEBATT: Hva skal vi egentlig med mattefaget, og hvor stor betydning har en læreplan?

Hva skal vi bruke matematikken til? Det er det store spørsmålet. Foto: Shutterstock

En ting har muligens Hilde Øvrebekk i Aftenbladet rett i i sin kommentar: «Matte er ikke et snakkefag». Hvorvidt matte har blitt ett «snakkefag» etter innføringen av nye læreplaner (LK2020), vet vi faktisk ikke så mye om, men basert på forskning på hvor vanskelig det er å endre undervisningspraksis, og særlig i matematikk, er det antakelig ikke så sannsynlig at elever flest snakker for mye matte. 
Men nå var det kanskje ikke det Øvrebekk prøvde å få fram. Det var vel heller en påstand om at matematikk er et fag med to streker under svaret, der filosofi, refleksjon og diskusjon ikke har noe med saken å gjøre. At matematikk som skolefag har fungert slik er en ting, om matematikkens store tenkere er enig i en slik tilnærming til faget, er noe helt annet.

Både øving og reflektering

Hvor vidt matematikkeksamen i for stor grad etterspør skriftlige forklaringer og refleksjoner, og i for liten grad lar elever vise hvilke regneferdigheter de er i besittelse av, har jeg som lærer på barnetrinnet ikke god nok oversikt over. Men med tanke på innholdet i selve faget tenker jeg at vi må spørre oss hva det er vi skal bruke matematikken til?

Hvis målet er to streker under svaret er jeg fristet til å være enig med eleven som fortalte meg at «eg trenge isje matte, eg har kalkulator på mobilen». Hvis vi ønsker oss samfunnsborgere som kan bruke matematikk til å utvikle noe, trenger vi at matematikkfaget både gir grunnleggende ferdigheter og kompetanse til å forstå, anvende og bruke. Da trenger elevene både å øve og reflektere, noe læreplanen i aller høyeste grad legger til rette for selv om Øvrebekk er av en annen oppfatning. 
«Etter læreplanens intensjon, skal helst ikke elevene pugge eller automatisere noe. Det betyr at de ikke lenger skal lære seg gangetabellen eller andre basiskunnskaper», påstår Øvrebekk i sin kommentar. LK2020 bygger på en forståelse av at matematisk kompetanse bygger på forståelse, beregning, bruk, resonnering og engasjement – og når elever på 5. trinn skal «utvikle og bruke ulike strategier for regning med positive tall og brøk og forklare tenkemåtene sine», er automatiserte gangeferdigheter en viktig del av dette. Det må vi kunne forvente at lærere med utdanning i faget skjønner, selv om det ikke står eksplisitt.

Når kan elevene nok?

I en tanke om at elever ikke kan utforske og reflektere før de har «grunnleggende ferdigheter» ligger det implisitt en tanke om at elever ikke kan noe før jeg som lærer har forklart det jeg vil de skal lære. I en slik tankegang tar vi verken hensyn til 1.-klassingene sine prematematiske ferdigheter eller 8.-klassingens problemløsingsferdigheter som gjør det mulig å løse et ligningssett uten å bruke en standardisert metode. Jeg lurer litt på hva man mener elever skal kunne før de skal få lov til å tenke?

En annen påstand Øvrebekk kommer med er at det er LK2020 har skylda for at «hele årskull» ikke lenger kan regne og at resultatene går ned. Det er selvsagt ikke godt nok når bare rundt 75 prosent av 10.-klassingene som var oppe til eksamen i matematikk i 2024 fikk 3 eller bedre som karakter. Resultatene i matematikk har imidlertid vært synkende gjennom de siste tre læreplanene, så her syns jeg vi tillegger Sanner og Høyres læreplaner vel mye skyld i elendigheten.

Det ville kanskje være mer betimelig å spørre hva som har kjennetegnet norsk matematikkundervisning i praksis, og holdningene vi som foreldre og samfunn har til matematikkfaget, i samme periode?