Hva om den finske studien faktisk viser et alvorlig problem?

Det er krevende år etter hormoner og kirurgi, skriver innleggsforfatterne. Foto: Ink Drop / Shutterstock

Spinkel vitenskapelig hold for at kjønnsklinikker bedrer helsen.

Forfatterne av innlegget fra GENID står nederst.

Etter at Aftenpostens kommentator Synnøve Vereide Trampe 15. april skrev om en ny, finsk studie, er kritikere kommet på banen. Knut Mork Skagen, Ketil Slagstad og Atle Fretheim, samt Ingun Wik mener studien misforstås. Innvendingene svekkes ved nærlesning og kjennskap til det finske helsesystemet.

Studien bruker registerdata om kontakt med spesialisthelsetjenester. Kritikerne sier den måler timeavtaler, ikke psykisk lidelse, og at økningen kan skyldes kartlegging og utredning.

Dramatisk

I Finland er spesialistpsykiatri forbeholdt alvorlig lidelse, og kritikernes eksempler gir ikke mange spesialisttimer. Forskerne tok også høyde for utredning og oppfølging: De første to årene etter henvisning til kjønnsklinikkene inngår ikke i analysen. Tallene er dessuten dramatiske: I gruppen med behandling hadde over 1 av 4 mer enn 100 kontakter med spesialistpsykiatrien, og 22 prosent mellom 26 og 100. Det tyder på alvorlig lidelse, ikke ordinær oppfølging.

Det er krevende år etter hormoner og kirurgi.

Det sies at studien ikke sier noe om kausal effekt, men undergruppeanalysen ser på kontakt med spesialistpsykiatrien etter behandling, uten behandling og i kontroller. Pasienter som ikke fikk hormoner eller kirurgi, slet fortsatt i årene videre. Hos dem som fikk behandling, økte psykiatrioppfølgingen kraftig.

Wik fremhever at psykisk sykdom ble en grunn til å ikke behandle. Nettopp derfor hadde behandlingsgruppen færre psykiatrimøter før behandling, men kontakten med psykiatrien økte kraftig.

Svak evidens

Studien antyder at mange ungdommer ankom kjønnsklinikkene med psykiske problemer, og tegn til bedring uteble etter behandling.

Kritikerne har rett i at helseregisterdata ikke dokumenterer sammenhenger, og at én studie ikke bør avgjøre praksis. En styrke er likevel at den viser konkret bruk av helsetjenester, ikke selvrapportert opplevelse.

Wik påpeker at praksis skal forankres i oppsummert forskning, og det er nettopp det som skjer. Internasjonale kunnskapsoppsummeringer konkluderer med svak evidens for at kjønnsklinikker bedrer helsen, og de finske dataene føyer seg inn i mønsteret.

Rianne Vogels, styreleder, Marit Bruset, styremedlem, Marianne Brattgjerd, styremedlem, og Katarzyna Kozak-Opsahl, styremedlem.