Hva skal man med barn når man har alt?

DEBATT: Hvorfor få barn når katter som bare krever regelmessig foring og vann og like godt kan være målet for mine emosjonelle behov?

Artikkelforfatter Jarle Mong. Foto: Rune Sævig / Bergens Tidende

Jeg leste med stor interesse Aftenbladets reportasje om Anne Marthe Widvey og hennes babydilemma. Widvey forteller åpenhjertig at alt ligger til rette, men at hun ikke vet om hun vil ha barn. Responsen på Widveys instagrampost avslører at hun på ingen måte er alene.

«Livet er så bra, kan det bli bedre med en baby på toppen», spør Widvey. Selv har hun verken lyst til å bli gravid eller til å gå ut i permisjon. Hun og partneren har trygg økonomi, bolig, kattene Åge og Lilli og for øvrig alt på stell, ifølge Widvey har de ingen tomrom å fylle. Likevel vedgår hun at hun noen ganger tenker at det hadde vært fint med barn, men sier at hun «i neste sekund spør seg selv om det er verdt det?»

Så hva skal vi egentlig med barn? Helt fram til vår tid har barn, familie og slekters gang vært en selvfølge. Psykologspesialist Katarina Skjævelands svar er forstemmende og illustrerende for tiden vi lever i.

Skjæveland understreker at avgjørelsen om å få barn er en avgjørelse uten angrerett, friheten innskrenkes og man kan risikere at karrieremuligheter vil glippe. Hun påpeker at foreldrerollen stiller nye krav og at ansvaret er stort.

Skjævelands «koker det ned til» at Widvey må «ta avgjørelsen basert på egne verdier, ønsker og behov, ikke basert på andres forventninger og frykt for å bryte med det tradisjonelle», Skjæveland råder også Widvey tidsriktig «til å gi seg tid til å lande i eget valg». Som man roper i skogen får man svar.

Vi utraderes sakte, men sikkert

Widveys spørsmål og spesialpsykologens svar viser med all tydelighet at de store fortellingene for lengst er demontert. Uten Gud er alle holdepunkter borte, det eneste som står igjen, er fortellingen om oss selv. Mine behov, min frihet, mine muligheter og min selvrealisering, forventninger og tradisjoner er noe som binder oss og innskrenker friheten vår. Slik lyder Herrens ord i postmodernismen og fremskrittets gylne tidsalder.

Jeg er fullt klar over at det ikke nytter å komme drassende med «Fyll jorden og bli mange» i våre dager. Like lite nytter formaningene fra politikere som med stor bekymring ser på en stadig fallende fødselsrate. Hvordan skal vi møte eldrebølgen som kommer? Økte barnetrygder, permisjoner som stadig blir lengre og ordninger våre besteforeldre bare kunne drømme om har liten effekt. Både Widvey, Skjæveland og jeg vet utmerket godt at menneskers vilje til å bli foreldre er grunnforutsetningen for sivilisasjoners overlevelse og selvoppholdelse. Om vi ikke får barn utraderes vi sakte, men sikkert, men man kan ikke kreve eller skremme folk til å få barn.

Så hva svarer man når ansvar ikke frister og forpliktelse, offer og forsakelse har blitt motsatser til tidens idealer? Hvorfor få barn når katter som bare krever regelmessig Whiskas og vann og like godt kan være målet for mine emosjonelle behov?

Nyte akten uten fruktene

Barn er ikke lenger en naturlig livsfrukt når to til stadighet bli ett kjød. Med prevensjon kan man nyte akten, men slippe å ta ansvar for resultatet. Ja hva skal man med barn når man har alt og har passert tretti og bucket-listen er like lang?

Istedenfor et klassisk konservativt mørkemannssvar vil jeg denne gangen gi ordet til Espen Lind. I programmet «Hver gang vi møtes» fortalte den populære låtskriveren og «The voice-dommeren» om hvordan det var å bli far første gang. «Alt så likt ut, luktet likt, men alt var annerledes», sa Lind. «Du trodde du hadde oversikt over hjertet ditt. Så får du et barn og noe åpner seg» sa Espen videre, men måtte ta en pause. «Sorry», sa nordlendingen som alltid har replikken klar. Nå sviktet stemmen, men med en kraftanstrengelse rettet han igjen blikket mot kameraet og sa: «Det er som om hjertet ditt er dobbelt så stort». Hva om Lind har rett?

Jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Jeg har opplevd å bli far fire ganger og hver gang har jeg hatt en opplevelse av at hjertet har blitt litt utvidet. Når det lille barnet ligger der på mors nakne bryst erkjenner vi temmelig presist at verden ikke lenger er den samme. Alt sirkulerer ikke lenger rundt meg og mitt, nå kommer noen andre først. Med ett utvides vår erfaring av kjærligheten og en ny dimensjon bare mødre og fedre kan kjenne på gjør seg gjeldende.

Noe du ikke visste du ønsket

Det å få barn, gi dem varme og omsorg, oppdra dem, forsørge dem og beskytte dem er slitsomt, kostbart og krevende, men noe av det mest verdifulle og meningsfulle vi kan gjøre. I møte med det hjelpeløse barnet vi har satt til verden står vi ansikt til ansikt med et overveldende ansvar, men også vår sårt tiltrengte oppdragelse. Som foreldre får vi erfare den dype gleden som gjør seg gjeldende i plikten, forsakelsen og selvoppofrelsen. Man erfarer at kjærligheten handler vel så mye om å gi og om å møte behov som å få dem tilfredsstilt. Ifølge den franske filosofen Simone Veil er det nettopp ansvar vi innerst inne lengter etter. Følelsen av å være uunnværlig er et livsviktig behov for sjelen, skriver hun.

Espen Lind som hadde skrevet låter for både Taylor Swift og Beyoncé og hadde både større status og bedre økonomi enn Widvey fortalte at han fikk «et liv han ikke visste at han higet etter». Noen ganger kan man ikke på forhånd kalkulere seg fram til det beste utfallet, noe må oppleves og erfares. Min oppfordring til Widvey er å kaste seg ut på Kirkegaards 70 000 favners dyp. Mitt håp er at hun aldri vil angre.