Hva skylder vi monarkiet når krisen rammer?

DEBATT: Dersom enhver krise skal føre til at vi sier: «Dette går ikke lenger», reduserer vi monarkiet til en popularitetskonkurranse.

Det er helt legitimt å stille spørsmål ved dømmekraft. Demokratiet krever det. Men vi må skille mellom ansvar og avvikling. Foto: Javad Parsa / NTB

Det er sant at vi lever i et demokrati. I et demokrati kan statsministere gå av. Partiledere kan trekke seg. Bedriftsledere kan finne et annet liv når belastningen blir for stor.

Men det er nettopp poenget:

Monarkiet er ikke konstruert som et personlig karrierevalg. Det er en statsform forankret i Grunnloven. Og med det følger et annet ansvar, og en annen form for forpliktelse.

Å være en del av Det norske kongehuset er ikke en stilling man kan si opp på vanlig måte. Det er en rolle man trer inn i, ved fødsel eller ekteskap, og som ytterst sett forvaltes på vegne av nasjonen.

Den stille kontrakten går begge veier

Det blir vist til kongens tale, om at Norge er unge og gamle, rike og fattige, troende og ikke-troende. At vi er jenter som elsker jenter og gutter som elsker gutter etc.

Kong Harald har gitt oss et språk for fellesskap. Et språk som rommer forskjeller. Det har vært viktig.

Men den «stille kontrakten» mellom konge og folk handler ikke bare om hva de skal gi oss. Den handler også om hva vi skal gi tilbake. Det er først her vi som folk og spesielt i krise bør vise styrke.

Vi ønsker at de skal være samlende. Vi ønsker at de skal stå i rollen, nettopp fordi de ikke er politisk valgte. Da kan vi ikke samtidig mene at de bør forlate den når det stormer som mest. For noe slikt vil også vise oss og hvem vi er som folk, mennesker og familie.

Det hevdes at det er udemokratisk at de ikke kan trekke seg.

Men monarkiet i Norge eksisterer fordi det er demokratisk forankret. Det er ikke et selvutnevnt styre. Det er regulert av Grunnloven og kan avskaffes, men da gjennom de samme demokratiske mekanismene som beskytter alle våre grunnleggende institusjoner: to storting og to tredels flertall.

Det er ikke mangel på demokrati. Det er demokrati i sin mest langsiktige form.

Umenneskelig – eller forpliktende?

Ja, det er krevende å leve et liv som aldri helt er privat. Ja, det er brutalt når familiære kriser skjer i offentligheten. Ja, det finnes situasjoner i dagens mediebilde som er dypt alvorlige og må tas på største alvor. Men det er her vi som «familie» må vise at vi bryr oss, at vi kjenner oss igjen, vise vår styrke.

Alle familier opplever kriser. Forskjellen er at denne familien gjør det i fullt flomlys.

Spørsmålet er ikke om det er krevende. Det er det. Spørsmålet er om vi virkelig mener at løsningen på krevende tider er å oppløse det som skal gi stabilitet.

Monarkiets styrke ligger nettopp i kontinuiteten. I at det ikke er dagsaktuelle svingninger som avgjør om institusjonen består. I at enkeltmenneskers feil, svakheter eller dårlige dømmekraft ikke automatisk velter hele fundamentet.

Vår familie – ikke bare deres liv

Det skrives at det er umenneskelig å holde dem fast i rollen.

Men vi holder dem ikke fast av hensynsløshet. Vi gjør det fordi institusjonen ikke bare handler om dem. Den handler om oss. Om historien. Om kontinuiteten. Om det symbolske fellesskapet og verdisettet som har båret Norge gjennom krig, gjenreisning og samfunnsendring.

Under krigen sto Haakon VII som et samlingsmerke. Ikke fordi han levde et enkelt liv – men fordi han sto i det.

Å stå i noe når det er krevende, er ikke nødvendigvis umenneskelig. Det er ofte selve definisjonen på ansvar.

Kritikk, ja. Kynisme, nei.

Det er helt legitimt å stille spørsmål ved dømmekraft. Det er riktig å peke på åpenbare paradokser når roller som beskytter for utsatte grupper kolliderer med uheldige forbindelser. Demokratiet krever det.

Men vi må skille mellom ansvar og avvikling.

Dersom enhver krise skal føre til at vi sier: «Dette går ikke lenger», reduserer vi monarkiet til en popularitetskonkurranse. Da gjør vi det i praksis politisk, og mister nettopp det som skulle gjøre det samlende.

Familien må stå samlet

Når det stormer i en familie, står man sammen, ikke fordi alt er perfekt, men fordi relasjonen er større enn øyeblikket.

Det norske kongehuset er ikke bare en privat familie. De er vår felles institusjon. Vårt symbolske lim.

Hvis vi omtaler dem som «våre», må det også bety at vi ikke kaster dem over bord når det blåser.

Det er ikke udemokratisk å ha en kongefamilie som ikke kan trekke seg uten videre. Det er et bevisst valg vi som nasjon har gjort, og kan gjøre om igjen, dersom vi ønsker det.

Men så lenge vi har valgt denne styreformen, kan vi ikke kreve at den skal fungere som en hvilken som helst jobb.

Det er krevende.
Det er forpliktende.
Men det er ikke umenneskelig.

Det er en del av det ansvaret som følger oss alle med å være – ikke bare en familie – men vår familie.