Hva vet vi egentlig om høyt utdannede innvandrerbarn som flytter?

Vi vet at dagens unge generelt er mer internasjonalt orienterte og mer mobile enn foreldrene, skriver Ena Pinjo. Foto: Imdi

Selv om man er godt integrert, føler man seg ikke nødvendigvis akseptert av samfunnet.

Engasjementet lot ikke vente på seg etter at Romerikes Blads samfunnsredaktør Rima Iraki skrev kommentaren «Nå vil innvandrerbarna 'hjem' igjen».

Vi må være forsiktige med å kalle noe et fenomen før vi faktisk vet om det er det. Det betyr likevel ikke at historiene som er kommet frem, ikke er viktige – tvert imot.

Historier fra de høyt utdannede «innvandrerbarna», eller som vi på fagspråk kaller dem: norskfødte med innvandrerforeldre, har strømmet på i både avisinnlegg og sosiale medier.

Hvorfor vil de forlate Norge?

Må ha mer kunnskap

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) har fått en rekke spørsmål om temaet, men her må vi stoppe opp. For selv om det er skapt et inntrykk av at vi står overfor et nytt fenomen, bygger mye av diskusjonen på feil premisser. Vi kan hverken kalle det et fenomen eller forklare det – ennå.

Det er grunn til å være varsom med å omtale noe som et fenomen før man faktisk vet om det foreligger et tydelig mønster eller en trend. Er flytting, eller ønsker om å flytte, blant høyt utdannede med innvandrerforeldre et fenomen? Det har vi ikke tilstrekkelig forskning eller statistikk om til å slå fast i dag.

For å kunne kalle det et fenomen trenger vi mer kunnskap om hvorvidt flytting til foreldrenes hjemland eller andre land skjer i et omfang som skiller seg fra andres. Vi trenger også å vite om det utgjør et mønster over tid.

I så fall – og først da – vil vi kunne undersøke om disse trendene i hovedsak skyldes manglende tilhørighet til Norge eller andre faktorer.

Det kan handle om tilhørighet

Mange av historiene som er kommet frem, handler nettopp om tilhørighet. Det er i den sammenhengen IMDis rapporter trekkes frem, og det er her det blir gjort forsøk på å forklare utflytting med et høyst reelt og velkjent fenomen på vårt felt: «integreringsparadokset».

Dette fenomenet viser blant annet at selv om man er godt integrert, føler man seg ikke nødvendigvis akseptert av samfunnet.

Gapet er størst blant barn av innvandrere fra ikke-vestlige land – og større enn tilsvarende tall for foreldrene deres. Ni av ti sier de føler seg integrert, mens bare syv av ti sier de føler seg akseptert.

Våre undersøkelser viser også at mange av disse personene sier de har opplevd diskriminering på en eller flere samfunnsarenaer, for eksempel på arbeidsplassen.

Etnisitet, hudfarge og religiøs orientering er hovedårsakene til den opplevde diskrimineringen.

Synsing basert på enkelthistorier

Selv om flertallet føler seg akseptert, må gapet mellom det å føle seg integrert og det å føle seg akseptert tettes blant dem som har andre erfaringer.

Integrering er på den ene side den enkeltes ansvar – i form av at man skal lære seg norsk, komme i jobb og bli en del av lokalsamfunnet. På den annen side er integrering en prosess som stiller krav til resten av oss.

Eksempelvis er det godt dokumentert at negativ forskjellsbehandling og diskriminering hindrer integrering. Derfor er det også samfunnets ansvar å inkludere, respektere og ikke minst akseptere det flerkulturelle og mangfoldige ved oss.

Når enkeltpersoner opplever diskriminering og ikke føler seg akseptert, er det ikke bare uheldig for den enkelte, det er også uheldig for samfunnet. De er viktige ressurser som må ivaretas.

Men om det i seg selv er grunn til at høyt utdannede med innvandrerforeldre flytter, blir enn så lenge synsing basert på enkelthistorier.

Viktig å lytte til historier og erfaringer

Det kan være andre gode grunner til at man ser «utover». Vi vet at dagens unge generelt er mer internasjonalt orienterte og mer mobile enn foreldrene. Flere søker utdanning og karriere utenfor landets grenser og opplever å ha mange muligheter og stort potensial til å gjøre det de vil med livet.

Dette gjelder uansett bakgrunn eller foreldres bakgrunn. Noen ganger kan også gresset oppfattes som grønnere på den andre siden.

Samtidig blir også dette synsing. Vi må stadfeste fenomenet før vi kan se nærmere på hva som kan forklare det.

Vi skal uansett lytte til dem som deler sine historier og erfaringer. Disse stemmene er viktige. De gir oss nyttig innsikt og må tas på alvor. Slik vi tolker Rima Iraki, er det også formålet med kommentaren hennes. Ikke å generalisere, men å stille spørsmålet: Ligger det noe i det?

Deretter er det opp til forskere og eksperter på innvandringsfeltet å føre stafettpinnen videre.

Og den pinnen tar vi.