Hva vil det si å ta pårørende på alvor?

2 hours ago 5



DEBATT: Det er på tide å snakke mindre om hvor viktige pårørende er – og mer om hva det betyr å ta dem på alvor

Norsk velferd blir stadig mer avhengig av pårørende. Foto: Shutterstock
  • Anne Torill Brimsø

    Styremedlem Pårørendebevegelsen

  • Olaug Bollestad

    Styreleder Pårørendebevegelsen

  • Ingvil Aarrestad Godeset

    Styremedlem Pårørendebevegelsen

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

iconDebatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetskontrollert av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Alle er enige om at pårørende er avgjørende for norsk velferd. Likevel opplever mange at omsorgsansvaret går ut over egen helse, økonomi og muligheten til å stå i arbeid. Kanskje er tiden inne for å flytte debatten fra anerkjennelse til handling, og fra ressurs til ansvar.

Mer ansvar til pårørende

Norsk velferd blir stadig mer avhengig av pårørende. Det erkjenner også staten i den nye NOU-en Den nye velferdskommunen. Likevel står ett spørsmål fortsatt ubesvart: Hvem har ansvaret når omsorgen flyttes hjem?

I mange år har pårørende fortalt om det samme. Om ansvar som gradvis vokser. Om telefoner som ikke blir tatt. Om tjenester som ikke strekker til. Om netter med uro og beredskap. Om oppgaver de aldri ba om, men som likevel blir deres.

Et samfunn kan ikke basere seg på uuttalte forventninger til familier.

Nå bekrefter også staten det pårørende lenge har visst: Norsk velferd er blitt avhengig av en omfattende innsats fra familier og nærstående. Nettopp derfor blir spørsmålet om ansvar umulig å komme utenom.

Slik flyttes ansvaret hjem

I de offentlige tjenestene er ansvar regulert. Kompetansekrav er definert. Oppgaver er fordelt. Det finnes tydelige rutiner for oppfølging.

Hjemme ser det ofte annerledes ut.

Der flyttes oppgaver gradvis over på ektefeller, voksne barn, søsken og andre nærstående. Ikke gjennom tydelige beslutninger, men gjennom små forskyvninger som over tid blir en del av hverdagen. Noen må følge opp medisiner, koordinere møter, være tilgjengelige dersom alarmen går og sørge for at hverdagen henger sammen.

Slik etableres omsorgsansvar ofte uten at det er snakket ordentlig om, avklart eller satt ord på hvor grensene går. Det er her velferdsstatens ansvar blir utydelig.

Grensen mellom frivillighet og forventning

NOU-en beskriver en utvikling der pårørende blir stadig viktigere for at velferden skal fungere. Det gjør det nødvendig å stille et grunnleggende spørsmål: Hvor går grensen mellom frivillig innsats og ansvar som i praksis skyves over på familier?

Forutsigbarhet og tydelige avklaringer om ansvar er avgjørende. Likevel er nettopp dette noe mange opplever at mangler.

Det skaper utrygghet og en belastning som tapper mennesker for krefter, ofte så gradvis at omgivelsene først ser konsekvensene når kreftene er brukt opp.

For mange blir dette en hverdag der ansvar tas fordi alternativet oppleves utenkelig. Det er ikke det samme som at ansvaret er frivillig valgt.

Tydelig ansvar er en forutsetning

NOU-en beskriver framtidens velferdsutfordringer. Men dersom denne erkjennelsen skal få betydning, må den følges av tydeligere ansvarslinjer.

Et samfunn kan ikke basere seg på uuttalte forventninger til familier. Pårørende er en uvurderlig ressurs, men de er ikke en reservekapasitet som kan hentes inn uten rammer, avklaringer og ansvar.

Skal framtidens velferd være bærekraftig, må ansvaret være tydelig plassert, også når omsorgen flyttes inn i folks egne hjem.

Publisert:

Publisert: 2. juni 2026 16:49

Read Entire Article