Hva ville Reiulf Steen ha sagt?

«På vegne av den norske regjeringen gratulerte jeg María Corina Machado med Nobels fredspris. Nobelkomiteen legger vekt på hennes modige arbeid for demokratiske rettigheter i Venezuela», sier statsminister Jonas Gahr Støre.

LO har kalte Machado «en modig, prinsippfast og ledende spydspiss for demokrati og menneskerettigheter».

Det er sterke ord. Problemet er at de ikke stemmer med virkeligheten.

Kupp, intervensjon og ytre høyre

María Corina Machado har gjentatte ganger oppfordret USA til militær intervensjon i Venezuela for å styrte landets regjering. Hun støttet aktivt kuppforsøket mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez i 2002. Hun er en nær alliert av Donald Trump og Benjamin Netanyahu og står politisk skulder ved skulder med Latin-Amerikas ytre høyre.

Dette er ikke et brudd med regionens mørke fortid, men en videreføring av den.

Machado representerer den samme politiske tradisjonen som har forsvart USA-støttede kupp som i Guatemala (1954), Cuba (1961), Brasil (1964), Den dominikanske republikk (1965), Chile (1973), Argentina (1976), Paraguay (1954–1989), Nicaragua på 1980-tallet, Panama (1989) og Honduras (2009).

Resultatet var overalt det samme: militærdiktatur, massedrap på sosialister, kommunister og fagforeningsledere, systematisk tortur og knusing av arbeiderbevegelsen – kombinert med nyliberal økonomisk politikk som beriket små eliter i tett allianse med amerikanske interesser.

Arven etter Reidulf Steen

At Arbeiderpartiet og LO i dag omfavner politiske krefter som står i denne tradisjonen, markerer et dramatisk historisk brudd. Reiulf Steen – Arbeiderpartiets leder fra 1975 til 1981 – sto på motsatt side. Han var visepresident i Sosialistisk Internasjonale og ledet organisasjonens Chile-komité fra 1975 til 1990. Fra 1980 og til sin død var han gift med chilenske Inés Vargas som var visejustisminister i Salvador Allendes sosialistiske regjering.

Allende ble styrtet og drept i militærkuppet i 1973, ledet av general Augusto Pinochet – et kupp initiert og støttet av CIA. Amerikanske krigsskip lå ankret opp utenfor Chiles kyst da demokratiet ble knust.

I 1988 skrev Steen boka «Inés – og det elskede landet» om Inés Vargas’ flukt fra Pinochets morderbander – et sviende oppgjør med militærdiktaturet og USAs rolle i Latin-Amerika. Dette var også den rådende holdningen i nordisk sosialdemokrati i tiårene etter kuppet i Chile.

I boken gjengir Steen Inés Vargas’ refleksjon:

«Den dagen arbeiderbevegelsen ikke lenger ledes av mennesker med dype røtter i den klassen den skal representere, vil det gå galt med bevegelsen.»

Den dagen er nok kommet for lengst.

Et historisk brudd – ikke en feil

I dag hylles María Corina Machado av det norske sosialdemokratiet – side om side med Latin-Amerikas nye ytrehøyre-helter: Argentinas president Javier Milei, som forsvarer Pinochets diktatur og militærjuntaen i Argentina, og Paraguays president Santiago Peña, som hyller diktator Stroessners brutale regime fra 1954 til 1989 som en «stabiliserende kraft».

Dette er ikke kamp for demokrati. Det er historieløs tilpasning til makt og geopolitikk.

Når Jonas Gahr Støre – på vegne av den norske regjeringen – legitimerer Machado som demokratiforkjemper, legitimerer han også en politisk praksis som bygger på kupp, utenlandsk intervensjon og forakt for folkelig suverenitet. Når LO gjør det samme, svikter de sin egen historie.

Dette er langt fra Reidulf Steens posisjon. Han representerte en annen type sosialdemokrati – mer på linje med Olof Palme og Willy Brandt. Da Gro Harlem Brundland overtok ledelsen av Arbeiderpartiet i 1981, begynte den utviklinga vi er endt opp med i dag.

Spørsmålet er derfor ikke hva som skjer i Venezuela. Spørsmålet er hva som har skjedd med Arbeiderpartiet og LO.