Hvem fanger opp en pårørende som knekker sammen?

DEBATT: Hvem fanger opp en pårørende som knekker sammen av årelang belastning?

I tillegg til forslagene i NOU-en bør politikerne derfor utvikle en nasjonal og sammenlignbar måte å registrere omsorgsbelastning på, skriver Jo Inge Myhre (bildet).

Stortingsrepresentant Jonas Andersen Sayed (KrF) stilte nylig helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre et betimelig spørsmål: Bør urimelig høy omsorgsbelastning på pårørende kunne meldes og dokumenteres, slik at omfanget blir synlig og fulgt opp på linje med andre avvik i tjenesten?

Statsråden svarer med å vise til verktøyene som allerede finnes. Kommunen skal tilby pårørendestøtte etter helse- og omsorgstjenesteloven, det finnes pårørendeavtaler og en pårørendeveileder, og ansvaret for tjenestene skal ikke overføres til pårørende. Alt dette stemmer, men det svarer ikke på spørsmålet. Alle disse ordningene forutsetter at noen først har sett belastningen, eventuelt at de pårørende selv melder fra. Der kan det glippe. Det finnes ingen systematisk måte å fange opp når omsorgsbyrden blir for stor. Når en pårørende bryter sammen etter år med omsorg, registreres det ingen steder.

Vestre har et poeng i at avvikssystemet er laget for svikt i tjenestens egne rutiner, og ikke uten videre vil passe for pårørende. Det erkjente også Sayed selv. Men da er det betimelige spørsmålet: Hvis ikke avvikssystemet, hva da? Å overlate til hver enkelt kommune å finne sine egne løsninger?

Statsråden sier videre at han vil vurdere forslagene om pårørende i NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen. Det er bra. NOU-en løfter blant annet fram behovet for å utrede utvidede lønnede permisjonsrettigheter for pårørende med omfattende omsorgsoppgaver, styrke kompetansen om pårørendearbeid i tjenestene og tidlig innsats til barn og unge som er pårørende.

Men vi mangler fortsatt kunnskap om hvor belastningen faktisk er størst. Vi har estimert at pårørende yter en innsats tilsvarende om lag 136 000 årsverk. Vi vet at mange opplever betydelige helse-, arbeidslivs- og økonomiske konsekvenser. Likevel finnes det ikke en systematisk måte å måle noe av dette på.

I tillegg til forslagene i NOU-en bør politikerne derfor utvikle en nasjonal og sammenlignbar måte å registrere omsorgsbelastning på. Det trenger ikke å skje gjennom avvikssystemet, men det bør være en løsning som gjør det mulig å identifisere belastning tidlig, følge utviklingen over tid og gi kommuner og myndigheter et bedre grunnlag for både tiltak og beslutninger.

Det systemet ikke måler, prioriterer det heller ikke.