Hvem har skylden for at ukrainske emigranter «skammer seg»?

Livet de «gode russerne» fører i Europa, er slett ikke slik som de ukrainske emigrantenes, skriver Igor Bondar. Foto: Valentina Petrova/AP/NTB

Det er stor forskjell på russeres liv i Europa i dag og skjebnen til ukrainske emigranter.

Det er best å begynne med å si at ja, selvfølgelig støtter Europa Ukraina. Særlig etter at Europa har forstått at Russland vil være en langvarig trussel mot verden. Det vil si en trussel mot det fredelige livet i Europa, velstanden, de høye lønningene og på lengre sikt en trussel om at alt dette må byttes ut med økte kostnader til militærvesenet.

Samtidig ser vi, med alle de riktige ordene som bakgrunn, at EU etablerer et spesielt system for handelsforbindelser med Ukraina, noe som gjør ukrainsk eksport mindre konkurransedyktig på de europeiske markedene.

Er det virkelig slik at det som sies, at det er motsatte av det som skjer? Det at Ukraina ikke blir ansett for å være en fullverdig partner, skader jo europeerne selv fordi det setter ukrainerne opp mot EU.

Det er dette vi ser på offisielt nivå. Men hva er det som «skader» ukrainerne og deres forhold til Europa i det gjengse hverdagslivet?

Ufølsomhet

Her kommer et konkret eksempel, som det er mange av over hele Europa der det bor ukrainske emigranter: En innbygger i et europeisk land har lært seg ukrainsk. Nå kurser hen ukrainere i det nye landets språk og oppfordrer slik:

«Skammer du deg over at du bor i Europa, men ikke kan språket? Arbeider du med fysisk arbeid og ønsker en forandring? Kom på kurset Fra A1 til A2 på tre måneder.»

En kvinne som er ukrainsk flyktning i Europa, skriver på Facebook: «Jeg blir forarget over å se slike ‘reklamefremstøt’. Dette er altså et menneske som har fordypet seg i vår kultur, som hjelper og støtter den ukrainske hæren og er helt oppriktig fascinert av alt ukrainsk. Og plutselig viser vedkommende en slik døvhet overfor de aller mest smertelige problemene målgruppen hans har.»

Her dreier det seg om viktige ting, for denne flyktningen kjemper psykologisk konstant med en skamfølelse.

«Og her roper en glad og munter europeer ut: «Skammer du deg? Kom og lær deg de første trinnene av et fremmed språk, og alt blir bedre, du får bedre arbeid og et lykkelig liv», fortsetter kvinnen.

«Dette er ren manipulasjon, for skamfølelsen til en flyktning kommer ikke av dette, dessuten vil det å lære språket, også helt til nivå B2, bare minimalt øke sjansen din for å få en bedre jobb. En renholder kan kanskje får jobb i kassen på et supermarked. Skamme deg kommer du til å gjøre i dette fremmede landet nesten hele livet.»

Her må vi nevne at i noen av EU-landene får man ikke lenger fysisk arbeid hvis man ikke behersker språket på nivå B1. En begavet ukrainsk moteskaper har rett til å vaske skolekorridorer tre ganger i uken, og ukrainske ungjenter på nivå C1 og til og med C2 får avslag på sine søknader med formuleringen: «Hun kan ikke delta aktivt i arbeidsprosess og diskusjoner.»

Gode russere?

Samtidig er det en mengde eksempler på at russiske emigranter lever i Europa. Og ifølge hva de selv sier, føler de seg ikke som emigranter. Da sikter jeg til de «gode russerne», som de kalles i Ukraina. De er imot president Vladimir Putin og har reist fra Russland til Europa. De beveger seg ikke ut av sin komfortsone i sin europeiske tilværelse.

Representanter for de kreative profesjoner skifter ikke yrke. De begynner ikke å arbeide med bilvask eller å sitte i kassen på et supermarked. De skriver bøker og maler bilder, lager film og setter opp teaterforestillinger. De underviser på universiteter og holder presentasjoner av sine skapende verker.

Hver og en av dem har konkrete folk som støtte, oftest gamle venner og bekjente de har fra sitt liv før denne krigen. Deres credo er motstand mot krigen og Putin, av og til også for Ukraina. Men ikke mot selve Russland som «Ondskapens kilde», når vi husker de militære konfliktene alle russiske ledere og Putins forgjengere har drevet med over hele verden – fra Ungarn og Tsjekkoslovakia til Cuba og Afghanistan.

Livet de «gode russerne» fører i Europa, er slett ikke slik som de ukrainske emigrantenes. De lever og arbeider skapende, hovedsakelig for stipend de mottar i Europa.

Er det slik da at de europeerne som deler ut slike midler, opptrer til fordel for Russland? Eller tror de ikke på den potensielle trusselen dette landet utgjør mot Europa? Russland er i ferd med å ta Ukraina i dag, i morgen ruller russiske stridsvogner inn i Europa. «Vi kan gjøre det igjen!», står det på russiske biler med henvisning til seieren over Tyskland i 1945.

Vi forstår at det i hvert enkelt tilfelle kommer an på de konkrete menneskene – forfattere, kunstnere, universitetslærere – som har reist fra Russland og bor i Europa. Skulle europeerne kanskje la være å hjelpe dem? Skulle man kanskje overfor disse personene organisere en europeisk boikott av hele den russiske kulturen?

Kjærlighet for Russland

Det er retoriske, sørgmodige spørsmål, hvis europeerne ikke forstår hva som er problemets kjerne. Og man kan forstå dem, de elsker jo forfattere Aleksandr Pusjkin og Fjodor Dostojevskij. De er blitt «infisert» av russisk kultur hele livet, en kultur som delvis inneholder også store prestasjoner fra andre folkeslag i imperiet. Hvordan skal de nå kunne sette strek over sin kjærlighet?

Dette får meg til å tenke på den offisielle politikken i Sovjetunionen som fremmet blandede ekteskap og masseforflytning av russere til andre territorier i sovjetrepublikkene. Nå passer det Putin fint å «forsvare» disse russerne som for lenge siden blandet seg med den lokale befolkningen. De minner om «nedfryste» hemmelige agenter som skal skjules inntil et bestemt tidspunkt. Men de er levende mennesker, borgere i Ukraina, de vil bo i dette landet og trenger ikke noe forsvar. Det gjelder i alle fall mange av dem.

Ensidig forståelse?

Akkurat slik er det oppmerksomheten svikter omkring kontrasten mellom russeres liv i Europa i dag og skjebnen til ukrainske emigranter. Og de økonomiske sanksjonene mot Russland er av en eller annen grunn ikke brukt mot de russiske borgerne som lever i Europa og utnytter europeernes kjærlighet til nevnte Aleksandr Pusjkin og Dostojevskij. Det er en kjærlighet som har oppstått som følge av den ensidige fremstillingen i Europa av kulturarven.

Når skapende verk fra Ukraina (og også fra andre «små» folkeslag i Det russiske imperiet og i Sovjetunionen) enten ikke ble sluppet ut av landet eller ble tilskrevet Russland og kalt «russiske».

I dag pågår en verdensomspennende kampanje for å bringe kulturens store navn ut av fangenskapet i den russiske kulturen og over i vår egen, ukrainske – fra Illja Repin, Ivan Ajvazovskyj og Arkhyp Kujindzji, som Metropolitan Museum of Art (Moma) i New York nå anerkjenner ikke som russiske, men som ukrainske kunstnere, og til det nye navnet på Edgar Degas’ bilde «Russiske danserinner», som nå mer korrekt heter «Danserinner i ukrainske drakter».

Slik tar Europa og Amerika avstand fra den tidligere imperialistiske russifiseringen og også fra Russlands tyveri av den ukrainske kulturarven. Men alt dette skjer bare på offisielt nivå.

Det personlige livet vanlige ukrainske emigranter har i Europa, fortsetter å være deres eget problem. Hvem har skylden for at de «skammer seg»? Pusjkin, Vladimir Putin, Dostojevskij?

«Rus (Kyiv) tier», skrev Nikolaj Gogol i boken «Døde sjeler», « – gir intet svar ...»

Men hva sier Europa?

Teksten er oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.