Hvem tar over hvis pårørende skal følge rådet om å ta vare på seg selv?

DEBATT: Hvordan skal pårørende kunne følge rådet om å ta vare på seg selv, når tjenestene rundt deres kjære uteblir eller er mangelfulle?

Pårørende trenger rettigheter og støtte som gjør at de kan være nettopp pårørende, ikke uformelt helsepersonell, skriver innsenderne. Foto: Nielskliim / Shutterstock

Den siste tiden har vi lest flere sterke historier. En overlege beskriver hvordan omsorgsbelastning kan tømme selv erfarne fagpersoner. Foreldre forteller at de løper dag og natt fordi barnet deres ikke får et tilbud som gjør hverdagen mulig. Og Statsforvalteren har slått fast at barn og voksne med funksjonsnedsettelser ikke alltid får tjenestene de har krav på, selv når vedtak er gjort.

Historiene er ulike, og rammene rundt dem er forskjellige. Likevel peker de mot et felles spørsmål om belastning, ansvar og hva som skjer når hjelpen ikke strekker til.

Når gode råd møter virkeligheten

Råd om å stoppe opp, roe ned og ta vare på seg selv er viktige. For mange i krevende yrker kan gode rammebetingelser, støtte fra omgivelsene og rom for egen helse gjøre en forskjell. Men for mange pårørende er virkeligheten en annen. Omsorgen kan ikke settes på vent. Man kan ikke ta fri fra å være mor, far eller nærmeste støtte for et menneske som trenger hjelp hele døgnet.

Når tjenester uteblir, når avlastning ikke strekker til, og når vedtak ikke blir fulgt opp, blir balansen vanskelig å få til. I en slik situasjon kan gode råd om å roe ned og ta vare på seg selv oppleves som fjerne, og for noen også provoserende. Ikke fordi viljen mangler, men fordi rammene ikke gir rom.

Et yrke kan man i prinsippet slutte i. Det kan man ikke som forelder til et barn med omfattende funksjonsnedsettelse. Dette er en rolle uten pause. Omsorgen har ingen arbeidstid, ingen ferie og ingen pauseknapp. Samtidig forventes det at familier skal koordinere tjenester, følge opp vedtak, skrive klager og bære konsekvensene når tjenestene uteblir.

Vedtak uten virkning

Statsforvalteren har slått fast at flere får vedtak om hjelp, men at tjenestene ikke blir fulgt opp i praksis. Foreldre forteller om tap av tillit. Kommunen viser til kapasitet og arbeidspress. Alt dette kan være sant samtidig. Men for familiene som står i det, er spørsmålet enkelt.

Hvordan får man pusterom når ansvaret ikke kan legges bort?

Dette handler dessverre ikke bare om enkeltsaker. Det handler om en utvikling der stadig mer ansvar skyves over på dem som allerede bærer mest. Når avlastning ikke er tilstrekkelig og tilbud mangler, blir omsorgen liggende hos familiene.

Pårørende holder oppe hverdagen, ofte i stillhet, men flere deler nå erfaringer og etterlyser endring, ikke for å peke ut skyld, men fordi belastningen over tid blir for tung.

Skal vi sikre gode tjenester for dem som trenger hjelp, må også rammene for dem som gir den være bærekraftige. Fagpersoner trenger rammer som gjør det mulig å stå i arbeidet over tid. Pårørende trenger rettigheter og støtte som gjør at de kan være nettopp pårørende, ikke uformelt helsepersonell. Når ansvar, omsorg og avlastning kommer i bedre balanse, blir det mulig å bære – både for familier og for tjenestene.