Hvem tok livet av Gaddafi – og hvem tok ansvaret?

Resultatet ble et regimeskifte – og et land som i dag framstår som et politisk og humanitært sammenbrudd.

Muammar al-Gaddafi ble 20. oktober 2011 slept ut av et skjulested utenfor Sirte, mishandlet og drept av en mobb. De eksakte omstendighetene er fortsatt uklare. Overgangsregimet i Libya hevdet den gang at utenlandsk etterretning, trolig fransk, var involvert. Ingen er stilt til ansvar.

Men spørsmålet er større enn hvem som avfyrte det siste skuddet. En morder er også den som legger til rette for drapet.

I dag vet vi at påstanden om et nært forestående folkemord – selve begrunnelsen for NATOs krig – ikke holdt vann. Regimeskiftet bygget på feilinformasjon og politisk vilje, på samme måte som Irak-krigen i 2003. Likevel ble et helt land knust.

Det britiske Underhuset konkluderte senere med at Libya-krigen førte til politisk kollaps, borgerkrig, menneskerettighetsbrudd, våpenspredning og framvekst av ekstremisme. Flyktninger beskriver i dag Libya som et system av tortur, utpressing, vilkårlig fengsling og overgrep.

Hvem tjente på Gaddafis fall? Han utfordret både vestlige interesser og regionale maktspill. Libya har enorme oljeressurser, og Gaddafi arbeidet for en mer uavhengig afrikansk økonomi. Dokumenter lekket til amerikanske myndigheter viser at franske motiver blant annet handlet om olje og geopolitisk innflytelse.

Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy – senere dømt for ulovlig valgkampfinansiering knyttet til penger fra Gaddafi – var en sentral pådriver for krigen. USAs utenriksminister Hillary Clinton jublet offentlig da Gaddafi var drept. Barack Obama har senere kalt Libya-krigen sin største utenrikspolitiske feil. Også britiske og arabiske ledere bar tungt ansvar.

Og Norge? Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide ledet Norge inn i krigen uten reell offentlig debatt. Stortinget støttet enstemmig opp om krigen. Norske politikere skrøt av bombingen – men har aldri tatt et oppgjør med konsekvensene.

Mediene, deler av akademia og det humanitær-politiske miljøet bidro til å legitimere krigen. I dag er stillheten påfallende.

Libya minner oss om at «humanitære» kriger kan ødelegge samfunn i generasjoner. Hvis ingen holdes ansvarlige – verken politisk eller moralsk – risikerer vi å gjenta samme feil.

Spørsmålet er ikke bare hvem som drepte Gaddafi. Spørsmålet er hvem som tok livet av Libya – og hvorfor vi fortsatt tier om vårt eget ansvar.