Hvem velger å kjøpe hasj av en 12-åring?

For noen år siden var narkotikahandelen noe man hørte om i nyhetene. Nå føler jeg den, rett utenfor døren min, skriver innleggsforfatteren. Foto: Signe Dons

Neste gang du kjenner lukten i parken eller ser en ung gutt eller jente i skyggene: Tenk over hvem som har ansvaret.

Som mor og Oslo-boer er jeg svært bekymret for utviklingen i byen når det kommer til rekruttering av unge mennesker til kriminalitet. Jeg bor i byen, på østkanten. Jeg går forbi parken på ettermiddagen, sitter på trikken, ser ut over små verandaer.

Jeg kjenner det ofte før jeg ser det: lukten. Det ligger der i luften som en påminnelse om noe som foregår bak fasadene våre.

For noen år siden var narkotikahandelen noe man hørte om i nyhetene. Nå føler jeg den, rett utenfor døren min. Det lukter hasj på hvert gatehjørne om sommeren.

Barn er kurérer

Det skremmer meg at de som selger, blir yngre og yngre. Barn som burde leke i gatene, gå på skolen og være bekymringsløse, blir brukt som små kurérer, små salgspunkter, små pengeruller for voksne menn og kvinner som sitter lenger bak i systemet.

Det er lett å peke på de som står med posene i hånden i skolegården etter mørkets frembrudd, men hvem betaler dem? Hvem kommer tilbake med penger og godkjenner at dette skal fortsette?

Hvem velger å kjøpe av 12-åring fremfor å la være?

Finansierer kriminalitet

La meg være tydelig: Selv om du ikke kjøpte direkte av den 12-åringen du så i skolegården, så kjøpte du av de samme bakmennene. Pengene går oppover. En handel i parken bidrar til å finansiere et nettverk som rekrutterer barn, holder dem nede og knytter lokalmiljøet til kriminalitet. Det er et ansvar. Det er ikke bare «noen andre», alle transaksjoner gjør systemet sterkere.

Jeg sier dette nå: Vi ser dere. Vi ser hendene som rekker over penger, vi ser blikkene som unngår øyekontakt, vi ser hvordan nabolaget blir et sted der foreldre ikke lenger tør la barna løpe fritt.

Vi ser de unge som løper, slitne og redde, som bærer mer enn de burde. Vi ser de voksne som later som ingenting, eller som rettferdiggjør handlingene med unnskyldninger: «Åh, disse politikerne! De må ordne opp!», «Det er til medisinsk bruk!», «Strengere straffer til mindreårige!» Men vi gjennomskuer dere!

Vi ser dere som bidrar, enten med penger, ignorering eller uthaling av tid. Og vi forventer ansvar. Dette er ikke bare en politioppgave. Det handler om hver enkelt av oss som beveger oss gjennom gatene våre.

Våre barn

Neste gang du kjenner lukten i parken eller ser en ung gutt eller jente i skyggene: Tenk over hvem som har ansvaret. Tenk over hvilken makt kjøpekraften din har. Spør deg selv: Vil jeg være den som finansierer et nettverk som utnytter barn, eller vil jeg være den som stanser det?

Det er kanskje ikke mine eller dine barn, men de er fortsatt våre barn. La oss begynne å være byen som sier «NEI». Snakk med naboer, støtt lokale tiltak som tilbyr alternativer for ungdom, og meld fra når noe er galt.

Vi kan ikke vente på at noen andre skal rydde opp. Vi bor her. Vi puster samme luft. Vi ser dere.