Hver andre beboer utviser aggresjon – ansatte hardest rammet

På Solsida omsorgshjem i Alvdal er det fin harmoni mellom ansatte og beboere. Med et smil veileder fagsykepleier Anette Ligård en av beboerne på rullator.

– Sånn ja, dette blir skikkelig trening nå, Inger Marie, sier hun oppmuntrende.

– Det er viktig å se menneskene og møte dem der de er, sier kollega Anette Dølplass.

En studie fra i høst viser at hverdagen på norske sykehjem ofte er mer krevende enn det som synes i gangen på Solsida.

Men forskningen peker også på løsninger.

Hyppige hendelser

Studien, ledet av overlege og seniorforsker Bjørn Lichtwarck ved Sykehuset Innlandet, viser at nær halvparten av beboerne utviser en form for aggresjon i løpet av en måned.

Hendelsene er både verbale og fysiske og mer enn 85 prosent er rettet mot ansatte.

– Vi hadde nok forventet at det var mange slike hendelser. Jeg har selv erfaring fra sykehjem og vet at dette forekommer. Men vi er noe overrasket over at tallet er såpass høyt, sier Lichtwarck.

Forskningen ble gjort på oppdrag for Helsedirektoratet. Og vil være en del av kunnskapsgrunnlaget når en ny nasjonal demensplan skal planlegges til våren.

Slitasje på ansatte

På Solsida omsorgshjem er det ingen som hever øyenbrynene over tallene i studien. De ansatte beskriver en hverdag der små misforståelser, smerter og demenssymptomer raskt kan utvikle seg til uro.

– Det skjer ofte i situasjoner der vi er tett på beboerne, som under stell eller måltider. Demens og smerter spiller også inn, sier fagsykepleier Anette Ligård.

Hjelpepleier Ann‑Kristin Lien sier at situasjoner kan være både krevende og utmattende for de ansatte.

– Du kan bli både sliten og redd. Mange bruker mye energi på å forberede seg mentalt før en vakt, sier hjelpepleier Ann‑Kristin Lien.

Hun beskriver en hverdag der man må være skjerpet hele tiden.

– Du tar det med deg jobben hjem. Du kjenner på utilstrekkelighet, og du må planlegge hvordan du legger opp vakta for å unngå at det blir for tøft, både for beboerne og for deg selv.

• Sykehjem i Bergen brukte i 2024 åtte millioner kroner på vektere etter vold og trusler.

Tiltak som virker

Studien peker også på løsninger som kan redusere aggresjon. Bjørn Lichtwarck sier det viktigste er kompetanseprogram og tilstrekkelig bemanning.

– Det handler om å kunne gi nødvendig helsehjelp og omsorg, og ha tid til å finne ut hva som er viktig for den enkelte beboer, sier han.

Han understreker også at det fysiske miljøet spiller en viktig rolle.

– Korridorer, romløsninger og tilgang til trygge områder påvirker hvordan beboerne beveger seg og møter hverandre, sier Lichtwarck.

Ikke villet eller ønsket

Daglig leder i Nasjonalt senter for aldring og helse, Kari Midtbø Kristiansen, understreker at aggresjonen ikke er uttrykk for ond vilje.

– Aggresjonen er ikke villet eller ønsket av dem som utøver den. Det er vanskelig både for den som utøver og den som utsettes. Dette er dessverre en del av demensutviklingen for noen, sier hun.

Hun forklarer at kommunikasjon og samhandling kan bli krevende når demenssykdommen utvikler seg, og at misforståelser lett kan oppstå.

Inn i ny demensplan

– Vi må jobbe for kontinuerlig kompetanse og bygge sykehjem som er tilpasset personer med demens. Kommuner kan gjerne samarbeide om gode forsterkede enheter, sier Kristiansen.

Hun understreker også behovet for verktøy til ansatte.

– Det er viktig at de som jobber der får kompetanse til å håndtere situasjoner som ikke lar seg forebygge. Det har vi gitt innspill om til Helsedirektoratet.

Møtes med ro og forståelse

Spesialfagarbeider Anette Dølplass sier at på Solsida handler mye om å kjenne beboerne godt og klare å lese signalene før situasjoner utvikler seg.

– Etter hvert som man blir kjent, blir det lettere å være i forkant. Når en beboer blir urolig eller stresset, er det viktig å møte dem med ro.

Hun sier det er viktig å tørre å stå i situasjonen, og at validering ofte fungerer best

– Å møte beboeren der de er følelsesmessig og vise at de blir forstått. Noen ganger hjelper det med et ansiktsbytte, og i enkelte situasjoner er det nødvendig å være to.

Hun legger til at det i bunn og grunn handler om å forstå mennesket bak reaksjonene og være til stede på en måte som skaper trygghet.