Hverdagen er ikke en konkurranse

I dag snakkes det mye om å prestere og være best når det gjelder – ikke bare på idrettsbanen, men også på jobb, i skolen og til og med i privatlivet. Tankegangen springer ut av idrettspsykologien, og når teknikker som er skreddersydd for OL-finaler overføres til klasserom eller kontorlandskap, er det lov å være kritisk.

Idretten handler om målbare prestasjoner, konkurranse og evne til å fortrenge tvil. På andre arenaer i samfunnet trengs ofte helt andre kvaliteter, som kreativitet, sårbarhet og evnen til å tvile.

Prestasjonsfokus som stressfaktor

Prinsipper fra idrettspsykologien kan ikke uten videre overføres til andre arenaer. Idealet om å være sterk i hodet kan skape et urealistisk press. Ikke alle kan – eller bør – mestre alt gjennom viljestyrke, enten det nå er snakk om å bremse aldring eller slå algoritmen i TikTok-feeden.

Blir man for opptatt av å regulere tanker og styre følelser, står man i fare for å gli over i en ond spiral av selvanklage. Sårbarhet og normal nervøsitet oppleves som svakhet, i stedet for noe dypt menneskelig. Konsekvensen kan bli at noe som er ment som en avlastning, blir en stressfaktor.

Åpen

Når øyeblikket blir et krav

Unge mennesker i dag vokser opp med et voldsomt krav om å disiplinere seg for fremtiden. Altfor mange øyeblikk i løpet av dagen blir sett på som investeringsobjekt for fremtiden og reduseres til midler for et fremtidig mål.

Det er som om livet er en sparekonto: Vi setter inn tid, krefter og erfaringer i håp om en dag å ta ut overskuddet. Men hva om det øyeblikket aldri kommer?

Å lykkes i livet

Sønnen min spurte meg her om dagen hva som hadde vært viktigst for meg opp igjennom, å lykkes eller å være lykkelig? Jeg ønsket å svare at jeg alltid hadde søkt harmoni og indre fred, men det hadde vært blank løgn. Jeg har ofret mye livslykke i jakten på å lykkes. Og det verste er at det ikke har funket særlig bra heller.

I min doktorgrad om prestasjonspsykologi intervjuet jeg flere av Norges fremste toppidrettsutøvere og kunstnere og fant at den viktigste grunnen til at de hadde lykkes var at de var lykkelige med det de gjorde.

Å eie sin aktivitet

Jeg tror at et nyttig begrep i denne sammenheng er det som kalles eierskap, et begrep som beskriver en personlig investering i noe, enten det nå er snakk om handlinger, identitet, prosjekter eller karrierevei.

Uansett fag kan det lønne seg av og til å spørre seg: Gjør jeg dette fordi det er en del av hvem jeg er, eller gjør jeg det fordi jeg er redd for å skuffe andre? Gjør jeg det fordi det er viktig for meg, eller fordi jeg er redd for konsekvensene hvis jeg ikke gjør det?

Det personlige fingeravtrykk

Innenfor kunstfeltet er det noe som kalles kunstnerisk integritet. Det handler om å være styrt av det indre, om å agere ut fra egen skaperglede og uttrykkskraft fremfor å reagere på forventninger og krav der ute.

Åpen

Som Jon Fosse har påpekt, så handler sant kunstnerskap om evnen og viljen til å sette sitt personlige fingeravtrykk på det man gjør. Fra kunsthistorien vet vi at de fleste store kunstverk ble skapt ut ifra noe dypt personlig. Det er derfor man ikke trenger være kunstkjenner for å kjenne igjen bildene til Van Gogh, Picasso eller Munch. Disse kunstnerne har en sterk egensignatur.

Gjennom kroppen, inn i øyeblikket

Scenekunstnere vet at når prestasjonsangsten griper tak i en, så er det én ting som gjelder: Vi trenger energi, og det finner vi bare i det levende øyeblikket her og nå, i den levende virkeligheten som omgir oss.

Tankene våre forsøker alltid å ta oss bort fra det som er levende, gjennom å binde oss til fortid og fremtid. Kroppen derimot, er alltid låst til øyeblikket fordi alt vi kjenner og føler skjer akkurat nå. Det er derfor Carsten Warholm klasker seg på brystet på startstreken. For å ta seg ut av hodet, ned i kroppen og inn i øyeblikket.

Om å overgi seg til virkeligheten

Idrettsutøveren og musikeren snakker ofte om å være i sonen, øyeblikket hvor handling og bevissthet smelter sammen. Man opplever å prestere på sitt ypperste uten å planlegge eller kontrollere.

Denne tilstanden har psykologen Mihály Csíkszentmihályi kalt for flow/flyt. Han viste i sin forskning at en slik tilstand kan oppstå når man glemmer seg selv, gir slipp på eget kontrollbehov og overgir seg til prosessen.

Oppmerksomhet på det som er

Behovet for kontroll fører ofte til over-tenkning. Sjakkspillere snakker om vurderingsfella, bueskyttere kaller det analyse-paralyse.

Tvangspreget tenkning gjør at man i et jobbintervju plutselig kan befinne seg på utsiden av seg selv og av øyeblikket.

Evolusjonen har imidlertid gitt oss et verktøy for å håndtere slikt tankekjør, og det er oppmerksomhet. Sitter jeg i egne tanker på sykkelen og får skrens på forhjulet, er jeg plutselig 100 prosent oppmerksom, og da foregår det ingen tenkning.

Oppmerksomhet og tenkning utelukker hverandre. Det er derfor toppidrettsutøvere driver med det som heter oppmerksomhetstrening. Og det var derfor filosofen Kierkegaard likte å gå tur når de mørke tankene ble for påtrengende. Landskapet vekket sansene hans, styrket oppmerksomheten og sendte tunge tanker på dør.