Hvilke liv er verdt å leve?

En «utredning» blir ofte et første skritt mot et samfunn som deler liv inn i verdige og uverdige.

AKTIV DØDSHJELP: – Helsevesenets oppgave er å verne liv – Ikke å hjelpe mennesker å dø, mener KrF-lederen. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

Onsdag 3. september kl. 11:14

Debatten om dødshjelp har fått ny fart. Forkjemperne ber nå om en utredning.

Det kan høres uskyldig ut, men erfaringene fra andre land viser at slike prosesser ofte ender med å gi den åpningen aktivistene trenger – for å gjøre døden til et tilbud.

Og da må vi stille det brutale spørsmålet: Hvilke liv skal regnes som uverdige å leve?

Alle ønsker vi å hjelpe når mennesker lider. Alle vil vi lindre smerte.

Men det gjør vi med omsorg, behandling og lindring. Helsevesenets oppgave er å verne liv – Ikke å hjelpe mennesker å dø. 

VG 2. september.

I Oregon oppgir 55 prosent av de som velger dødshjelp at «opplevelsen av å være en byrde» er grunnen. Ikke først og fremst smerter, men frykten for å være i veien.

Det er riktig at mange i Oregon oppgir tap av autonomi, tap av verdighet og manglende livskvalitet, som grunner for å søke dødshjelp. Men disse begrunnelsene henger tett sammen med følelsen av å være en byrde.

Tallene fra Oregon bekrefter altså ikke ulike, isolerte årsaker – de forteller samme historie. Når fellesskapet svikter, blir døden fremstilt som det verdige alternativet.

Nettopp derfor advarer KrF så tydelig. Hvis døden først blir et tilbud, kan den raskt oppleves som en forventning.

Og hvem rammes hardest? Jo, de som allerede frykter at de er til last for sine nærmeste.

Forkjemperne viser til Danmark. Men den danske prosessen var alt annet enn nøytral.

Det danske utvalget ble nedsatt i 2023. Like før hadde 16 av 17 medlemmer i Det etiske råd anbefalt å videreføre et totalforbud.

To medlemmer, begge spesialister på behandling av alvorlig syke, forlot utvalget i protest.

I sitt åpne brev til helseministeren beskriver de hvordan arbeidet i praksis var et politisk bestillingsverk med ett eneste siktemål:

Å lage modeller for hvordan aktiv dødshjelp kan innføres – ikke å drøfte om det i det hele tatt bør inn i helsevesenet.

Jeg frykter at en norsk utredning vil kunne få samme svakhet.

I Nederland valgte over 10 000 mennesker dødshjelp i 2024. Over fem prosent av alle dødsfall, og en økning på 10 prosent fra året før.

Nå kan mennesker i alle aldre, med fysiske eller psykiske smerter, få hjelp til å dø i Nederland. Akkurat nå er det demente og yngre jenter med psykisk uhelse som topper veksten. 

Blir dødshjelp først tillatt for én gruppe, hvorfor skal ikke neste gruppe også få lov?

Utglidningen skjer ikke bare i Nederland, men alle steder der dødshjelp er tillatt, fordi politikere ikke klarer å stå imot presset.

Så la oss kalle en spade for en spade: En «utredning» blir ofte et første skritt mot et samfunn som deler liv inn i verdige og uverdige. Eksempelet Nederland, er egentlig utredning nok.

Tillates dødshjelp, må samfunnet sette en grense som sier hvilke liv som er verdt å leve, og hvem som bør få avslutte livet sitt.

Derfor må spørsmålet stilles igjen – selv om det kan være ubehagelig:

Hvilke liv mener du ikke er verdt å leve?