– Hvis du er palestiner, ikke kjør bil

GJESTEKOMMENTAR: Det er vanlig å våkne om morgenen, kjøre bil eller bruke kollektivtransport til jobb og senere dra hjem igjen. På Vestbredden er det annerledes.

Biler nærmer seg en stor kontrollpost på Vestbredden. Foto: Jarle Aasland

Her må man stå opp midt på natten, sette seg i bilen, stå i kø i fire timer i en kontrollpost, dra på jobb uten å få betalt, fordi regjeringen ikke har mer penger, og deretter kjøre hjem i fire timer til.

Noen lesere vil kanskje tro at dette er en overdrivelse, men det er hverdagen for mange.

Det skal ta en halv time å kjøre fra Betlehem til Hebron, men på grunn av en kontrollpost kan det noen ganger ta seks timer å komme fram. Nord på Vestbredden er det akkurat like ille, spesielt rundt Nablus og Jenin.

Det finnes om lag 900 kontrollposter og stålporter på Vestbreddens veier. Disse portene kan stenges når som helst, ofte uten noen tilsynelatende grunn.

Er det sikkerhet?

Den israelske regjeringen hevder at dette er av sikkerhetsgrunner, men det palestinske utenriksdepartementet mener at dette ikke er annet enn kollektiv avstraffelse, pålagt palestinske borgere av de israelske okkupasjonsstyrkene – i en scene som minner om de verste apartheidregimene i historien.

Departementet presiserte at disse kontrollpostene «ikke tjener noen sikkerhetsmessige mål, men har som hensikt å trakassere palestinske borgere og undergrave deres motstandsdyktighet, for å tvinge dem til å søke et bedre liv utenfor sitt hjemland.»

Et annet eksempel på de daglige utfordringene er at hvis du vil reise sørover, må du først kjøre nordover. Det høres absurd ut, men la oss si at jeg er i Ramallah og vil til Jerusalem som ligger omtrent 20 kilometer lenger sør. Da må jeg først kjøre 15 kilometer nordover, deretter ta en annen vei og kjøre rundt hele Ramallah før jeg kan begynne å kjøre sørover mot Jerusalem. Denne reisen tar omtrent en time, men selvfølgelig kan det ta mye lengre tid hvis okkupasjonsstyrkene gjennomfører kontroller.

Er det nødvendig?

Biler bryter sammen av å stå på tomgang i varmen, tanker går tomme for drivstoff. Barn sliter med å sitte stille i timevis i bilen. Bilister må på toalettet – og det er ingenting å gjøre med det. Slike små detaljer gjør hverdagen dyster og vanskelig. Derfor bruker mange palestinere WhatsApp-grupper for å overvåke hvert kontrollpost og trafikken i området – det er blitt en helt nødvendig del av hverdagen.

Når det gjelder sikkerhet, ligger disse kontrollpostene mellom palestinske landsbyer og byer, ikke nødvendigvis mellom Israel og Vestbredden. Noen er nær separasjonsmuren, men flertallet ligger inne på selve Vestbredden.

Hva er hensikten med å la tusenvis av biler vente i timevis, for så å la én bil av gangen kjøre videre hvert 15. minutt, etter en rask sjekk av ID-papirer og en rask titt rundt og inni bilen? Høygravide kvinner og syke folk på vei til helsehjelp er irrelevante faktorer for de israelske soldatene.

Etter å ha levd under disse forholdene i årevis, hvor du ikke kan holde et middagsselskap eller en møteavtale fordi du aldri vet hvor lang tid reisen vil ta, hvor kjøring ikke lenger er en enkel oppgave, når du et punkt hvor du ikke orker mer.

I tillegg går det ut over næringslivet. Varetransport blir tidkrevende og dyrt.

Er det etnisk rensing?

Gaza er ødelagt av bomber, og den israelske regjeringen ber palestinerne forlate området. Det samme skjer på Vestbredden – bare i stillhet og over tid.

Livsgrunnlaget blir ødelagt og økonomien kollapser. I hver storfamilie på Vestbredden er det ifølge statistikken tre inntektskilder i gjennomsnitt, men nå får nesten ingen av dem full lønn: Den ene jobber i offentlig sektor og får bare 60 prosent av lønnen sin utbetalt, den andre jobber i Israel, men er midlertidig utestengt fra arbeidsmarkedet av såkalte sikkerhetsgrunner, og den siste jobber i privat sektor som er hardt rammet av vanskelighetene jeg har beskrevet.

Mange palestinere på Vestbredden er uten jobb, uten penger og adgang til åpne veier. Det er daglig drap, bosettere ydmyker folk, soldater skyter rundt seg, stridsvogner kjører gjennom byer og bygder, mens andre militærkjøretøyer dundrer rett på og knuser privatbiler.

Dette er hverdagen på Vestbredden. Det oppleves som en slags etnisk rensing – bare uten bomber.