Hvis formuesskatten fjernes, må andre og mer skadelige skatter opp

DEBATT: Venstre-politiker Kjartan Alexander Lunde krisemaksimerer formuesskatten i Aftenbladet 19. august.

Heine Berdinesen. Foto: Universitetet i Stavanger

Noen av landets rikeste har gjennom store pengegaver til lobbyorganisasjoner og borgerlige partier gjort formuesskatten til en hovedsak i valgkampen. Venstre, KrF, Høyre og Frp har slukt agnet, og retorikken er dramatisk: Det er dommedag, skrekkscenario og katastrofe, og Norge står ved stupet – alt på grunn av en liten skatt som formuesskatten.

Dette fremstår som en reaksjon på en forsiktig innstramming fra regjeringen, noe de rikeste ble dypt fornærmet over. At en moderat skjerping utløser krav om at store aksjeformuer i praksis ikke skal beskattes, sier noe om hvor sterk påvirkningskraft økonomiske interesser har fått i politikken. Men hvorfor snakker kritikerne aldri om hovedpoenget?

Rettferdig og omfordelende skatt

Formuesskatten er først og fremst rettferdig og omfordelende. Den bidrar til at flere får bedre velferdstjenester – skole, helse og omsorg – og for dem som faktisk betaler, er belastningen for de fleste relativt liten i forhold til formuen de sitter på. Det høres stadig ut som om saken handler om noe annet: en motvilje mot å betale skatt. Vi så det samme med lakseskatten.

Laksemilliardærene har tjent seg søkkrike på fellesskapets naturressurser. At de betaler en solid grunnrenteskatt burde vært en selvfølge, men protestene kom, akkurat som med formuesskatten. Og vi har vært her før: Arveskatten ble fjernet i 2014 etter de samme argumentene. Mønsteret er det samme hver gang det gjelder kapitalskatter: Det klages – uansett.

Hvis formuesskatten fjernes, må andre – og mer skadelige – skatter opp for å dekke inn inntektene. Da blir det neppe mindre klaging; tvert imot, det blir enda mer. Hvorfor tar ikke kritikerne stilling til fordelingsvirkningene? Handler dette egentlig om velferden vår, eller om at enkelte helst vil betale så lite skatt som mulig?

Svakt dokumenterte historier

Det reelle bildet er uansett mer nøkternt. Etter en periode med høy prisvekst og høye renter, økte kjøpekraften igjen i 2024. Arbeidsledigheten er lav, produktiviteten høy i internasjonal sammenheng, og forventningsmålinger viser en bedring i husholdningenes syn på egen økonomi. Dette utelukker ikke at mange fortsatt har det trangt, men det viser hvor overdrevet krisefortellingen er.

Enkelthistoriene som løftes fram, er svakt dokumentert. Medier har de siste ukene plukket sak etter sak fra hverandre. Bedriftseiere som har fått spalteplass for å klage over formuesskatten, tar faktisk ut omtrent 12–13 ganger mer i utbytte enn det som trengs for å betale skatten. Når regnskapene ettergås, faller de dramatiske konklusjonene bort.

Det viser seg at det ikke er noe der – formuesskatten er i realiteten en ikke-sak. Også profilerte investorer har pekt på at andre faktorer er langt viktigere for «AS Norge» enn nivået på formuesskatten. La oss derfor bruke resten av valgkampen på det som faktisk påvirker folks hverdag og verdiskaping: rettferdig fordeling, forutsigbare rammevilkår og investeringer som øker produktivitet og sysselsetting – ikke på myter om at en liten skatt endrer alt.