Hvis Frp har rett om grusomhetene i verdens beste land å bo i, lurer man jo på hvor gale det er i andre land

KOMMENTAR: Det begynte med en bilateral #metoo-sak i taxien. Det er ikke bare-bare å være på Frp-landsmøte med all den friheten.

Friheten i egen, høye person: Sylvi Listhaug. Foto: Heiko Junge / NTB

Verken jeg eller Pål Morten Borgli klarte å få på plass bilbeltet uten å lett beføle hverandres skinker. Vi humret litt, ble enige om å spleise på drosjen, og så begynte Borgli – andrekandidat i Rogaland Frp, garantert stortingsplass til høsten – å snakke om politikk. Strengt tatt snakket han om grensene for politikk, noe Borglis partileder Sylvi Listhaug også var innom i sin tordentale til menigheten.

Politikerne – og ikke minst byråkratiet – må slutte å blande seg. Slik blir landet bedre, og Frp er det eneste partiet som kan fikse dette. Høyre har gitt det opp, ingen andre er interessert, og denne friheten er helt nødvendig for at Norge ikke skal gå aldeles til hundene. Ingen kommer til faderen uten ved meg, heter det i evangeliet etter Johannes. Ingen kommer til fremtiden uten ved Sylvi.

Frp vil ha sterkere forsvar, mer politi, statlig eldreomsorg, innvandringsstopp, privatisering, en nordsjø tom for olje og formuesskatten på skraphaugen.

Men først og fremst vil de ha frihet, hva nå det er.

Den kompliserte friheten

I filmen «Braveheart» roper frihetskjemperen William Wallace «Freeeedooooom» når han leder de ville skottene i kamp mot de byråkratiske engelskmennene. Det brølet kommer også fra Frp. Hvis vi skreller løkene i Frp inn til kjernen, er det frihet det handler om. Frihet til å leve akkurat sånn du vil, så sant du har råd til det. Skatten må ned, oljå må opp, avgiftene må bort, formuesskatten må bort og vi må bli kvitt alle de byråkratene som sitter og analyserer nynorske dikt om det grønne skiftet.

På sitt minst sjarmerende, på sitt dummeste, setter Frp opp ting mot hverandre og later som om ting er såre enkelt. Vil du ha olja i Norge inn i evigheten, eller vil du ha PUTIN? Skal de som bygde landet behandles dårligere enn svenske gjengkriminelle? Hvor mange onde byråkrater som analyserer nynorske dikt om det grønne skiftet trenger vi egentlig, hæ?

Klimaskepsisen som pipler fram er også vrien å se i sammenheng med at partiet vil ha kunnskapsministeren.

Sylvi Listhaug vil gjøre Nordsjøen oljefri. Alt skal opp. Foto: Heiko Junge / NTB

Frp tegner også et unødvendig dystert elendighetsbilde av Norge, et land som kveles av lover, regler, direktorater, utvalg, fylkeskommuner, klimatiltak, diktanalyse, skatter, statsforvaltere, avgifter og flere diktanalyser. Hvis partiet har rett om grusomhetene i verdens beste land å bo i, lurer man jo på hvor gale det er i andre land.

Så har Frp en interessant side som handler om partiets grunntone: Frihet, skatt og personlig initiativ.

Regelryttere

Frps fortelling er at Norge står i en hengemyr av regler, reguleringer og offentlige bullshitjobber. Det koster masse penger. Hva skal vi for eksempel med fylkeskommunen bortsett fra å bruke penger på den? Det er enorme penger å spare, mener Frp, på å slanke staten, effektivisere, bruke ressursene annerledes, slippe – som de sier – alle gode krefter til.

Kanskje har de et poeng. Vi vet for eksempel at krav, pålegg, regler, skjemavelde og rundskriv holder på å kvele kommunene som burde bruke tid og krefter på ... vel, deg, din helse, din eldreomsorg og din skole.

Partiets store, grunnleggende prosjekt er å slanke staten. For å bruke min drosjekompis Pål Morten Borglis munnhell: I Norge er vi for brygger, men ikke i strandsonen. Staten legger seg oppi alt. Nordmenn kan ikke legge to pinner i kryss uten å måtte søke. Trolig får de avslag. Norge er rikt. En (mulig) bivirkning av å være velstående er at man begynner å slumpse med pengene. Staten er stor, men vi har ikke penger til alt, særlig ikke til å administrere oss i hjel, om vi tømmer Nordsjøen aldri så mye.

Frp på sitt kuleste slåss med begge nevene mot penger som tilsynelatende bare forsvinner i systemet. Men kan Frp gjøre noe med dette, ikke bare lese høyt fra «Landet som ble for rikt»? Har de rett medisin? Og kan de spare og bruke fillioner på eldreomsorg og forsvar samtidig?

L’elefant terrible

Jeg kan lite fransk. Pommes frites. Entrecôte. Baguette. Paella. Og et par ord fra popmusikken som handler om forplantning.

Men de har noen fine uttrykk, de franske, for eksempel «L’enfant terrible». Det betyr et vanskelig barn, gjerne en person som stadig opptrer taktløst eller uklokt og derved setter sine nærmeste, sitt parti eller sin sak i et dårlig lys eller forlegenhet. Det er også et smertens barn (jeg skriver av Store norske leksikon her), en som bevisst forteller ubehagelige sannheter; en provokatør eller et uromoment.

Javel? Foto: Heiko Junge / NTB

Den norske oversettelsen er «Fremskrittspartiet». Eller, det var Fremskrittspartiet. De var en sånn irriterende liten mygg som beit etter alt og alle, som freste og blåste seg opp og laget sjau.

Partiet var fullt av rabagaster, sjørøvere, festløver, fritenkere, cowboyer og rikinger som hadde ett mål for det øyet de ikke hadde lapp over: Å fjerne skatt for at folk skulle bli friere (og ja, rikere, og ja, og de ville fjerne utlendinger, bygge veier, straffe kjeltringer knallhardt og ha billig sprit til pensjonistene på bensinstasjonene).

De var «L’enfant terrible», den vanskelige, lille ungen.

Så ble de plutselig svære. De ble «L’elefant terrible». De har masse makt, de styrer byer, de styrer kommuner og fylker og de kan ende opp med å styre landet.

Da får vi se om Frp bare har det i kjeften eller om de får testet hypotesene sine, om regnestykkene går opp og om den friheten de lover er den friheten folk vil ha. De må i alle fall slutte å snakke om andre som «politikere» og «elite», for de har selv hendene på veldig mange ratt, disse Frp-elefantene.

Festen

Og så til det alle lurer på: Frp-festen. Var det gale? Her vil jeg tilbakevise alle ryktene rundt min person. Ellers henviser jeg til taushetsplikten, varaordfører i Sandnes Kristoffer Birkedal og min advokat.