Hvor blir det av de sunne, mannlige forbildene?

Den britiske TV-serien Adolescence blir sett og diskutert over store deler av verden for tiden. Den forteller historien om en tretten år gammel gutt som har det vrient sosialt, låser seg inn på rommet, og som oversvømmes av dårlige mannlige forbilder på internett. Han ender opp med å drepe en jevngammel jente.

Den tidligere landslagstreneren for det engelske fotballandslaget, Sir Gareth Southgate, holdt nylig en tale på BBC, hvor han kokte problemet ned til mangel på gode og sunne mannlige forbilder. De mennene som dominerer internett er «kyniske, manipulative og giftige influensere, hvis eneste motivasjon er egen fortjeneste». Rollemodelltemaet kom også opp da en journalist fra den britiske avisen The Guardian i forrige uke intervjuet en gjeng britiske tenåringsgutter om hvordan det er å våre ung og mann i dagens samfunn. På direkte spørsmål fra journalisten om hvilke menn de så opp til, ble det en lang pause, før en av guttene til slutt tok ordet og sa noe som fikk meg til å tro at Jan Eggum er blitt stor også i England: «Det er vel litt påfallende at vi ikke klarer å komme opp med et eneste navn».

Et mulig svar på spørsmålet om hvor de gode mannlige forbildene har blitt av, kan vi imidlertid finne i kriminologiprofessor Keith Haywards siste bok, Infantilised: How our culture killed adulthood.

I denne boka hevder Hayward at vi lever i en tid og i en kultur som er grunnleggende infantil – barnslig – og som gjør det stadig vanskeligere for unge mennesker å etablere seg i trygge voksenroller. Og kanskje særlig vanskelig er det for unge menn.

Et aspekt ved infantilisering finner Hayward i endrede livsløpsmønstre. Det å flytte hjemmefra, gifte seg, få barn og jobb har lenge vært de sentrale markørene for overgangen til voksenlivet. I dagens vestlige samfunn skjer disse overgangene både sjeldnere og langt senere i livsløpet.

Det er sammensatte grunner til at folk får barn og etablerer seg i parforhold senere i livsløpet, men det originale bidraget til Hayward er at han setter disse prosessene i sammenheng med infantilisering. Han mener rett og slett vi lever i en kultur som frenetisk og forstyrret forguder det ungdommelige og forakter det ansvarlige og voksne.

Det infantile ved vår kultur kommer til uttrykk på en rekke forskjellige måter. Han mener populærkulturen blir stadig barnsligere – melodistrukturen i musikken blir simplere, den visuelle kunsten mer banal, og underholdningsprogram på TV viser i hovedsak voksne (halv)kjendiser som enten drikker, puler, krangler eller konkurrerer mot hverandre i stadig mer stupide spill.

Hayward mener reklameindustrien for lengst har skjønt at det er store penger å tjene på at voksne folk er unge lengre, og designer markedsføringsstrategier som appellerer til uansvarlig forbruk, umiddelbar behovstilfredsstillelse og hedonistisk nytelse. Sosiale medier forsterker infantiliseringen, ved at også voksne folk blir hektet på det pubertable dopaminrushet som kommer av ‘likes’, ‘retweets’ og ‘følgere’ på sosiale medier.

Den siste driveren bak infantilisering er å finne i skolen og i utdanningssystemet. Hayward hevder spissformulert at skoler og universiteter har blitt barnehager – lærerens og professorens autoritet har forvitret i pedagogiske reformer hvor elevsentrert læring, tilpasset den enkelte elevs motivasjon og interesse, trumfer voksne fagpersoners vurdering av hva alle bør lære og kunne.

Hva har så infantilisering med manglende mannlige rollemodeller å gjøre?

Jo, for mens voksne nekter å bli eldre, blir unge tidligere voksne. Barn eksponeres stadig tidligere i barndommen for de voksnes verden, noe smarttelefoner og internett for alvor har forsterket. ‘Voksenifiseringen’ av barndommen kommer blant annet til uttrykk i seksualiseringen av barn, synliggjort gjennom skjønnhetsindustrien som pusher bh-er, miniskjørt og sminke til 8 år gamle jenter, og den massive medikaliseringen av urolige ungdom. Barn får ikke lenger hvile i barndommen – den korrumperes stadig tidligere og stadig mer av de voksnes livsverden.

Disse to prosessene – barnsliggjøringen av voksenkulturen og ‘voksenifiseringen’ av barnekulturen – fører ifølge Hayward til en oppløsning av skillene mellom barndom, ungdomstid og voksenliv. Vi har fått en ny og lang livsfase, hvor det barnlige, ungdommelige og voksne sauses i hop på forvirrende vis.

Det er dette som ville vært Haywards svar på Gareth Southgates spørsmål og Jan Eggums sang, om hvor de mannlige forbildene har blitt av. I vår infantile kultur, som feirer det ungdommelige og forakter det gamle, så har den generelle voksenautoriteten forvitret. De klassiske verdiene knyttet til voksenlivet – ansvarlighet, trygghet, hardt arbeid, omsorg – verdsettes mindre i en infantil kultur hvor selvrealisering, livsnytelse, lett underholdning og tungt forbruk er de høyeste idealer.

Det er med andre ord ikke bare sunne mannlige forbilder vi mangler i vår kultur. Vi mangler voksne som tør og vil være voksne. I dette tomrommet trives Andrew Tate og andre tusseladder.