Hvor er brukerperspektivet?

Hvordan sikrer vi at ressurser fordeles rettferdig? Slike spørsmål kan ikke avgjøres av fagfolk alene, men må forankres i den folkeviljen politikerne er valgt til å representere.

Nylig har Fædrelandsvennen satt oppmerksomhet rundt hjemmesykepleien. Hvor også Pasient- og brukerombudet har prøvd å ta opp 732 uønskede meldte avvik.

Politikerne har nylig vedtatt å åpne opp for private i helsetjenester også i hjemmesykepleien.

Personlig har jeg savnet oppmerksomhet i forhold til brukerperspektivet i denne sammenheng. Opposisjonen sine innvendinger og oppmerksomhet har stort sett omhandlet administrative kostnader ved dette, samt konsekvenser for ansatte.

I bystyret utviklet saken seg hovedsakelig til å bære preg av å være redusert til en ideologisk kamp mellom høyre- og venstresiden.

Brukerperspektivet ble i stor grad oversett.

Selv om ei fra Høyre snakket om en bruker som i løpet av 14 dager hadde måttet forholde seg til over 20 forskjellige fra hjemmesykepleien som vasket ham.

I Kristiansand kommune kan helsepolitikken fremstå som et demokrati i form, men et teknokrati i praksis.

Når direktøren for helse og mestring legger fram budsjettet, er det ofte dette forslaget som blir vedtatt med bare små justeringer.

Politikerne i helseutvalget lytter til administrasjonen, og det er forståelig: forslagene bygger på omfattende faglige vurderinger, statistikk, behovsanalyser og kostnadsprognoser som det er krevende å bestride.

Samtidig skaper dette en situasjon der den folkevalgte innflytelsen gradvis svekkes, og der utvalgets rolle reduseres til å bekrefte snarere enn å forme politikken.

Denne utviklingen kan forstås som en kombinasjon av meritokrati og teknokrati. Meritokratisk fordi administrasjonens makt legitimeres gjennom kunnskap, utdanning og erfaring – de som kan mest får størst innflytelse.

Teknokratisk fordi beslutningene i praksis styres av fagfolk, mens politikernes rolle begrenses til å ratifisere forslagene. Resultatet er en styringsform som på den ene siden sikrer høy faglig kvalitet, men som på den andre siden kan gi innbyggerne en opplevelse av at politiske prioriteringer og verdivalg forsvinner inn i tekniske utredninger.

Det er politikerne som må vekte verdier, avveie hensyn og foreta prioriteringer på vegne av innbyggerne.

Det betyr at utvalgene ikke bare bør lytte, men også stille kritiske spørsmål, synliggjøre alternativer og være tydelige på at selv gode faglige råd må vurderes i lys av politiske mål.

Når politikerne uten videre overlater styringen til administrasjonen, kan dette bidra til å uthule det demokratiske folkestyret. Hjemmetjenestene handler ikke bare om økonomiske kalkyler og faglige vurderinger, men også om verdivalg: Hva betyr det å gi verdig omsorg? Hvordan sikrer vi at ressurser fordeles rettferdig? Slike spørsmål kan ikke avgjøres av fagfolk alene, men må forankres i den folkeviljen politikerne er valgt til å representere.

Politikernes ansvar er derfor dobbelt.

De skal lytte til faglige råd, men de må også bruke sin ombudsrolle til å se hjemmetjenestene i lys av innbyggernes behov, på tvers av sosioøkonomiske skiller. Først når de aktivt tar denne rollen på alvor, kan innbyggerne ha tillit til at hjemmetjenestene ikke bare styres av byråkratisk logikk, men av et levende demokrati som setter folkets vilje og verdighet først.

Dersom politikere i en kommune lytter mer til embetsverket og de ansatte enn til brukerne av tjenestene, svekkes selve grunnlaget for folkestyret.

Demokratiet bygger på at de folkevalgte representerer innbyggernes interesser og behov. Når brukerperspektivet ikke løftes inn i beslutningene, risikerer man at politiske prioriteringer reduseres til tekniske vurderinger.

Konsekvensen er en gradvis forskyvning av makt fra folkeviljen til byråkratiet, noe som kan uthule den demokratiske legitimiteten og skape avstand mellom innbyggerne og de som styrer.