Hvor nært skal vi trø en hvalross?

DEBATT: Vi liker å si at vi er tett på naturen, men det gjelder kanskje aller mest når vi ser en mulighet for å sikre oss et godt bilde?

Hvalrossen er ikke et utstillingsobjekt, men et vilt dyr med egne behov og grenser, uavhengig av vår lyst til å komme nær. (Bildet er tatt med telelinse på 40 meters avstand.) Foto: Frode Skarstein

For et par uker siden kom en hvalross opp på land i nabolaget. Et enormt dyr, tungt, fremmed og samtidig helt virkelig, midt i vår menneskelige hverdag. En kveld hadde den svømt inn i munningen av Hafrsfjord og halt seg opp på en molo mellom stranda og fjorden. Etter at en morgenfugl på hundelufting nesten snublet over det digre sjøpattedyret, begynte folk å strømme til.

Det er lett å forstå hvorfor. Slike sjeldne besøkende fra Arktis napper oss ut av hverdagen. Plutselig er ikke natur bare bakgrunn, utsikt eller turterreng. Den ligger der foran oss, tung, pustende og levende.

Hvalrossen og influenseren

I starten var folk varsomme. De holdt god avstand og betraktet den sovende hvalrossen uten å forstyrre den. De stoppet opp noen minutter og gikk videre, en opplevelse rikere. Men små meldinger på sosiale medier ble snart til en strøm av folk. Og så kom skiftet.

Når vill natur plutselig ligger foran oss i kjøtt, pust, støttenner og tyngde, møter vi den ofte som en opplevelse mer enn som en levende, sårbar virkelighet. (Bildet er tatt med telelinse på 40 meters avstand.) Foto: Frode Skarstein

En influenser gikk gjennom mengden, filmet mot moloen og stilte seg bare et par meter fra dyret, som om både hvalrossen og situasjonen først og fremst var en scene for hennes egen fortelling. Det besynderlige var ikke bare nærheten til dyret, men mangelen på respekt for den tause og kloke grensen som allerede var etablert.

Grensene ble uklare

I slike situasjoner er det ikke nødvendigvis de mange som først flytter grensene, men den ene som oppfører seg som om de ikke gjelder. Når noen går for nær, forandres hele rommet. Det som var en tydelig grense, blir plutselig bare et forslag. Derfra løsnet det, og utover dagen krympet avstanden litt etter litt.

Likevel fantes det også et annet trekk i situasjonen. Da flere barn begynte å gå rett mot dyret, var det folk rundt som ropte og fikk dem tilbake. Noen forsto faktisk alvoret. De skjønte at dette ikke var et kosedyr, men et levende, vilt dyr som måtte få være i fred.

Nettopp derfor blir det tydelig hva som manglet. Når kommunale myndigheter hevdet at de hadde saken under kontroll, er det vanskelig å forstå hva kontroll egentlig betyr. En viltnemnd som er innom av og til, er ikke nok når en voksende menneskemengde samler seg rundt et stort sjøpattedyr. Her trengtes en tydelig avsperring, noen som faktisk sto der, og en klar beskjed om at avstand ikke var frivillig, men nødvendig.

Et levende vesen og en attraksjon

Men hendelsen sier også noe som går ut over myndighetenes håndtering og syn på natur. Den sier noe om hvordan mange av oss forholder oss til naturen. Vi sier gjerne at vi er glade i dyr og opptatt av natur. Vi oppsøker den, fotograferer den og deler den. Men når vill natur plutselig ligger foran oss i kjøtt, pust, støttenner og tyngde, møter vi den ofte som en opplevelse mer enn som en levende, sårbar virkelighet.

Hvalrossen blir noe man vil se litt nærmere, få et bedre bilde av, kanskje til og med berøre. Som om det levende dyret glir over til å bli en attraksjon. Det er der noe vesentlig går tapt. Dette er ikke et utstillingsobjekt, men et vilt dyr med egne behov og grenser, uavhengig av vår lyst til å komme nær.

Hvordan plasserer vi oss selv i forhold til naturen? Vi liker å tenke at vi står nær den. Men ofte vil vi helst ha den tett på når den gir oss noe: et bilde, en opplevelse, en historie. Kanskje handler dette om å tåle at ikke alt er til for oss, at respekt noen ganger betyr avstand.